I sommer publiserte jeg et knippe skjermdumper av meldinger som professor Nils Rune Langeland over en lengre periode hadde sendt til unge kvinner. Felles for meldingene var at de var av seksuell karakter og inneholdt alt fra spørsmål om å kjøpe brukte truser til jentenes seksuelle preferanser. Felles for mottakerne var at de var unge kvinner, og at de opplevde oppmerksomheten fra professoren som ubehagelig og påtrengende.
---
Dette er saken
---
Motivasjonen for å publisere disse meldingene, og det med professorens fulle navn, var sammensatt. Mer enn bare det konkrete eksempelet med professor Langeland, handlet det om å peke på noen strukturer som har gjort seg gjeldende i akademia i årevis. Jeg kjenner flere som har droppet ut av universitetet etter å ha opplevd seksuell trakassering, enten fra forelesere og ansatte eller fra medstudenter. Når det går så langt at man velger å gjøre et avbrekk i eget utdannelsesløp, handler det ikke bare om å føle ubehag og frykt på utdanningsinstitusjonen man tilhører, men også om å ikke lenger være i stand til å ta sine forelesere på alvor. Forrige helg la du hånden din, som for øvrig var prydet med en giftering, på låret mitt på et utested, og nå skal du undervise meg i litteraturhistorie og veilede meg i årene som kommer?
I høst har #metoo-kampanjen rettet søkelys mot urovekkende forhold både i kulturbransjen, i politikken, i næringslivet og på universitetene. Historier om uholdbare seksuelle overtramp har florert i mediene, kvinner har turt å stå frem og endelig fått erfare at det nytter å si ifra – ikke helt uten motstand, selvsagt. Mange av disse sakene, eksempelvis mediestormen rundt filmmogulen Harvey Weinstein, er gamle. For mange som opplever overgrep kan det å bli tvunget til taushet føles som et nytt overgrep. I flere av tilfellene som har kommet frem i høst, har jobber og karrierer stått på spill, særlig i filmbransjen. Derfor er saker om seksuell trakassering og overgrep på mange måter er en kamp om historier. Hvilken historie skal vi tro på? Hvem skal vi ta på alvor?
Nils Rune Langeland er ingen Harvey Weinstein, uttalte hans advokat, Kjell M. Brygfjeld, til nettstedet Khrono i oktober. Det har han naturligvis rett i. Langeland har, så vidt vi vet, ikke fysisk forgrepet seg på noen. Det han derimot har gjort, er å gjentatte ganger vise unge kvinner uønsket seksuell oppmerksomhet, han har holdt på til tross for tilsnakk, og da ofte enda mer aggressivt. Han har sendt meg, som var den første varsleren, flere e-poster.
Universitetets første reaksjon etter sommeren var å gi Langeland undervisningsfri i et år. For meg og de andre kvinnene var dette en stor skuffelse. Min holdning da – og nå – er at professoren ikke har noe i en utdanningsinstitusjon å gjøre. Søndag kveld kom derimot beskjeden om at det nå pågår en avskjedssak mot Langeland. Mye kan tyde på at #metoo-kampanjen har gjort det vanskeligere for universitetet å beholde professoren. Jeg håper at dette er begynnelsen på en ny oppmerksomhet og varsomhet rundt seksuell trakassering, både i arbeidslivet og i privatlivet.
Jeg kjenner flere som har droppet ut av universitetet etter å ha opplevd seksuell trakassering.
Det er tydelig at antallet kvinner som har turt å fortelle sine historier, og ikke minst navngivningen av enkelte menn, har bidratt til å skape en større åpenhet rundt og nulltoleranse for slik oppførsel. Det positive med sommerens og høstens avsløringer er at det kan være begynnelsen på å mane frem et språk for det som tidligere har vært språkløst.
Tanken har slått meg flere ganger: På skolen blir vi, som svært unge mennesker, også fortalt historier. Vi får høre historien om gutter som har ereksjoner og ejakulasjoner. Historien om jenter, på den annen side, handler i aller høyeste grad om reproduksjon. Jenter har nemlig bare mensen og uønskede graviditeter. Når fokuset kun er rettet mot det reproduktive, går vi glipp av noe svært viktig – jenters seksualitet, deres nytelse. Det undervises ikke i kvinnelig masturbasjon eller om klitoris, om hvordan man kommuniserer med en partner. Kategorien «mann» og kategorien «kvinne» blir lært opp til å se hverandres seksualitet på måter som kumulativt avgrenser kvinnens råderett over seksuelt liv.
For hvis det ikke finnes et tilstrekkelig språk for unge jenters seksualitet, hvordan skal man forvente at vi er i stand til å kommunisere hva vi trenger, ønsker, fantaserer om, men minst like viktig – hvor grensen går – overfor en partner eller andre?
Mange overtramp skjer, kan man tenke seg til, i denne hittil språkløse grensesonen, der en manglende evne til å lese situasjonen, til å artikulere overfor seg selv og for andre hva det er som foregår, får alvorlige følger. Samtidig blir unge kvinner oppdratt til ikke å skape konflikt, til å være mer forståelsesfulle og sympatiske enn menn.
Langeland-saken er likevel annerledes. Det har vært en fysisk og geografisk avstand mellom Langeland selv og kvinnene som mottok de trakasserende meldingene. Så hva handler det om, for ham og for andre menn? Er det opphissende å bli avvist, å se at tilnærmelsene dine blir møtt med ubehag, frykt og avsky?
Når historiene disse mennene forteller seg selv, hvordan de forvalter sine overbevisninger og lyster overfor andre, settes opp mot historiene til kvinnene som har blitt utsatt for dem, blir det klart: Det er en kamp om historiene.