Hvor tidlig kunne du førtidspensjonert deg dersom du fikk en tier for hver gang du har hørt noen bemerke at det i disse tider vel ikke lenger er lov til å gi en dame en klem, eller at man snart må signere samtykkeskjema før man hopper i høyet? Det er ingen mangel på forsøk på å definere linjene for hva som skal til av uønsket seksuell oppmerksomhet for å «telle» som metoo-relevant, eller påstander om at kampanjen har gått for langt. Uansett er det liten tvil om at kampanjen for lengst har utviklet seg fra utgangspunktet i den svært grove Harvey Wenstein-avsløringen, til et oppgjør med taushetskultur, den «dagligdagse» trakasseringen, og utbredte holdninger som fører til at kvinner ofte føler seg utrygge i sosiale settinger.
Det sosiale, romantiske og seksuelle samspillet mellom mennesker vil alltid være komplisert, men metoo har gitt oss en gyllen anledning til å rette lupen mot etablerte og langt på vei aksepterte mønstre som altfor ofte slår negativt ut og har godt av å gås etter i sømmene. I stykket «The female price of male pleasure» i The Week Magazine påpeker kulturkritiker Lili Loufbourow at der menn som oftest forbinder konseptet «dårlig sex» med ting som manglende utløsning, kjedsomhet eller en passiv partner, er det for kvinner heller synonymt med noe verre: smerte, ubehag og tvang. Loofbourow skriver at et fenomen som #metoo blir ukomfortabelt og møter motstand når vi tvinges til å rette blikket mot oss selv, og ikke lenger kan dra en klar skillelinje mellom «oss» – og «dem».
Hvordan vi forholder oss til makt- og aldersubalanser berører ikke bare kvinner.
I USA ble debatten videre polarisert etter at nettstedet babe.net publiserte en artikkel hvor den anonyme kvinnen «Grace» fortalte om sin date med komikeren Aziz Ansari, som i løpet av sin karriere har etablert seg som en feministisk og sosialt årvåken humorist. I artikkelen beskriver «Grace» en kveld som i hennes egne ord utartet til den verste i hennes liv, etter hun ble med Ansari hjem og opplevde ham som svært seksuelt pågående, til tross for hennes verbale og ikke-verbale signaler om at hun var ukomfortabel og ikke ønsket å fortsette den påbegynte sexen. Ettersom Ansari ikke hadde brukt fysisk makt eller fremstått truende, høstet «Grace» og babe.net en storm av kritikk. Hun kunne bare gått, mente mange, og hun ble også anklaget for å ikke ha vært tydelig nok i sin motstand. At hun ble med ham hjem i utgangspunktet, hvilket hun burde visst at betydde at han forventet sex, ble også brukt som argument mot kvinnen.
Et marked hvor menn skal være jeger og kvinner bytte – og helst kjempe litt ekstra imot for å ikke risikere merkelappen «løssluppen» – oppmuntrer til pågåenhet, og altfor ofte befinner kvinner seg i situasjoner ikke ulike den «Grace» beskriver. Å forklare til utenforstående hvordan selv en besluttsom og selvsikker kvinne kan føle seg lammet i en slik situasjon, er en vanskelig oppgave. Kvinner sosialiseres fortsatt til å gå stille i dørene, opptre høflig og ikke såre noen unødig, og en motvillig kvinne som har latt seg overtale til å påbegynne sex, eller for den saks skyld har gjort det frivillig men deretter ombestemmer seg, vil allerede føle seg skyldig i å ha skapt situasjonen og pliktig til å gjennomføre mot sitt eget ønske. I tillegg eksisterer svært ofte frykten for at et nei vil møtes med sinne og aggresjon, også fra menn som ikke nødvendigvis har gitt uttrykk for dette tidligere. Dette understreker behovet for økt samtykkebevissthet, og hvorfor «bare ja betyr ja» er en langt bedre retningslinje enn «nei betyr nei». Det er kanskje gavnløst å spekulere i hvorvidt Ansari var klar over sine egne overtramp i øyeblikket, men denne typen hendelser blir bagatellisert nettopp fordi de er normaliserte, og noe mange hverken tenker over eller engang aksepterer at kan oppleves svært skremmende.
Hvordan vi forholder oss til makt- og aldersubalanser berører heller ikke bare kvinner. Her til lands ble deler av januar preget av den betente Trine Skei Grande-saken. Det rent presseetiske i at hendelsen fikk omtale mot begge de involvertes ønske, er en sak for seg, men frigitt fra personfokuset er prinsipiell debatt fortsatt mulig. Mange ropte raskt om moralisme da et frivillig seksuelt møte mellom en kvinne og en 21 år yngre mann ble skrutinert, men aldersforskjellen ville neppe hevet mange øyenbryn dersom de involverte hadde vært henholdsvis 46 og 25 i stedet for 38 og 17. En 17-åring kan – i motsetning til en 38-åring – ikke engang skilte med ferdigutviklede frontallapper, altså delen av hjernen som er adm.dir. for risiko- og konsekvenstenkning. Tar du med i beregningen at 17-åringen var beruset, til tross for å ikke engang være gammel nok til å kjøpe eller skjenkes alkohol lovlig, har du oppskriften på et kritikkverdig forhold det er en etisk fallitterklæring å avskrive som uproblematisk, selv ved samtykke.
For at metoo skal ha en varig virkning, er det ikke bare trakassørene og overgriperne vi trenger å konfrontere, vi må også utfordre våre egne roller i å opprettholde de strukturelle problemene. Det er nemlig ikke alltid bare de andre.