Kommentar

Moderne samfunn krever kjønnsnøytrale toaletter, skriver Marianne Nordli.

---

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.

Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Wathne og Hannah Helseth.

---

Hvordan var det å gå gjennom et kjønnsskifte i Norge på 1980 tallet? Sammenlignet med i dag? Tanken har slått meg flere ganger de siste årene. I dag er det så mye større åpenhet om oss som er født i feil kropp. Vi har en stemme, vi blir hørt, sett, respektert. Det finnes dokumentarserier som Født i feil kropp på TV 2, som lar unge og voksne snakke naturlig om sin egen erfaring. Det finnes unge youtubere som Emma Ellingsen som blir fulgt av tusenvis av norske unge. Det finnes selvbiografier, som for eksempel min egen bok. Og det finnes fagkonferanser, organisert av for eksempel Harry Benjamin Ressurssenter i Norge, som holder internasjonale standarder.

Men det er ennå arbeid som gjenstår. Hadde jeg vært 20 år i dag og ikke 54, er det en ting jeg ville satt stor pris på i den korte perioden når man står midt mellom to kjønn og på vei inn i en krevende kjønnsskifteprosess. Det er kjønnsnøytrale toaletter.

For å bruke meg selv som eksempel: De første månedene jeg skulle starte å leve som kvinne i 1985, var jeg i en svært sårbar situasjon. Var jeg på en kafé, restaurant eller diskotek, måtte jeg være bevisst hele tiden på hvordan jeg så ut og hvilket toalett jeg benyttet.

Det gjaldt alle offentlige toaletter; på spisesteder, i offentlige bygg, i badehuset på stranden. Første gang jeg var på stranden som kvinne, var jeg livredd for at noen skulle merke noe på meg. Jeg lå i sola en hel dag og var ikke på toalettet en eneste gang.

Hadde det vært kjønnsnøytrale toaletter i 1985 ville livet vært enklere.

Og jeg vet at hvis jeg skulle startet på en kjønnsskifteprosess i dag, ville det gitt meg mer glede og livslyst om dette stressmomentet hadde vært fjernet. Klærne og de signaler man sender til omverdenen ville fått mindre betydning. Jeg kunne vært meg selv uten frykt for om jeg var kvinne nok, i andres øyne. Jeg ville da fått den tid jeg behøvde for å finne mitt uttrykk og min vei videre som kvinne.

Jeg lå i sola en hel dag og var ikke på toalettet en eneste gang.

Et kjønnsnøytralt toalett på offentlige steder ville hjulpet til, men ikke løst alt. Men det ville ha vært viktig de månedene jeg var i denne mellomfasen, før jeg fullt og helt levde som kvinne.

For noen er behovet for kjønnsnøytrale toaletter viktig i en overgangsfase i en kjønnsskifteprosess. For noen andre igjen gjelder det hele livet. Det handler om respekt for en liten gruppe mennesker som vil bare leve livene sine så best de kan.

For en måneds tid siden var jeg på et konferansehotell en helg med jobben. Toalettene i hver ende av konferansesalen var fellestoalett. I midten var det flotte benker for håndvask. På hver side var det toaletter med egen dør. Her gikk alle, uansett kjønn og uttrykk inn på samme område, lukket døren, gjorde sitt ærend i fred og ro. Når man vasket hendene etterpå, sto man altså i et fellesområde. Det var ingen jeg observerte, som syntes at dette var noe annet enn en helt grei løsning. Jeg er helt sikker på at dette moderne og fine konseptet kan tas i bruk overalt.

De som skal gjennom en kjønnsskifteprosess i 2018 og årene som kommer, møter hver dag en verden som sakte, men sikkert går fremover. Det blir flere og flere kjønnsnøytrale toaletter. Universitetet i Oslo innførte dette i 2016, og Universitetet i Bergen har fulgt etter. Og i Oslo bystyre ble dette enstemmig vedtatt, etter et forslag fra Shoaib Sultan om flere kjønnsnøytrale toaletter for drøyt et år siden. Og det har vist seg at det ikke bare er dem som definerer seg som født i feil kropp, som ønsker kjønnsnøytrale toaletter – men mange flere. Det er derfor et reelt behov.

Vi som er politikere og voksne, bør finne gode løsninger for unge mennesker. Det handler om å tenke litt nytt, ombygge noen rom, etter kanskje bare skifte ut et skilt.

Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Marianne Nordli er kompetanseleder i Fremskrittspartiet og forfatter av boken Det sterke kjønn. Min kamp for å bli kvinne.

Mer fra Kommentar