Sosiale relasjoner er på vei inn i økonomifaget. Heldigvis, skriver Karine Nyborg.

Hvordan tenker du oftest på jobben din: som en del av arbeidsmarkedet, eller som en arena for det sosiale livet ditt?

Blant samfunnsvitenskapene har det tradisjonelt hersket en arbeidsdeling der økonomer studerte markeder og økonomisk politikk, mens sosiale relasjoner – som kjærlighet, vennskap, gruppetilhørighet, normer og kultur – var sosiologenes, antropologenes og psykologenes domene.

Gradvis har sosiale relasjoner likevel fått større plass i samfunnsøkonomifaget, noe som også har styrket økonomenes nysgjerrighet overfor andre fag. I dag arbeider anerkjente økonomiforskere fra hele verden med temaer som normer og konvensjoner, tillit, statusjag og konformitet, selvbilde og gruppeidentitet, gjengjeldelse, samarbeid og sosial læring.

Antagelig har finanskrisen bidratt til økt aksept i fagmiljøene for denne forskningen, ved at fagets behov for selvransakelse etter krisen ga åpnere holdninger hos bredere grupper av økonomer. Men innlemmingen av sosiale relasjoner i faget startet mye tidligere.

Allerede i 1992 ble Nobelprisen i økonomi (Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel, som den egentlig heter) tildelt Gary Becker for å ha vist hvordan økonomiske metoder kan brukes i analyse av temaer som ekteskap, kriminalitet og rusavhengighet. Douglass North og Elinor Ostrom, nobelprisvinnere i henholdsvis 1993 og 2009, var begge opptatt av sosiale normer; Daniel Kahneman fikk prisen i 2002 for å brakt psykologisk innsikt til økonomifaget. Adferdsøkonomi, det fagområdet som kanskje mest har økt økonomers forståelse av sosiale mekanismer (og sikret Richard Thaler Nobelprisen i 2017), eksploderte nærmest i omfang og popularitet like etter årtusenskiftet.

Likevel: Fremdeles er sosiale relasjoner så godt som fraværende i lærebøkene. Fremdeles later mange økonomer til å se på markedsadferd og sosiale relasjoner som adskilte fenomener. Det er synd, for lite påvirker menneskers beslutninger – i markeder og ellers – mer enn andre mennesker.

Menneskelig kontakt = markedssvikt. Økonomers forståelse av markedets fordeler og ulemper starter med ideen om det perfekte frikonkurransemarkedet: en hypotetisk situasjon der fri, uregulert handel bare har fordeler og aldri kan skade noen. For at dette skal holde, må en rekke betingelser være oppfylt, blant annet disse: Det finnes ikke hemmeligheter. Alt av interesse kan kjøpes og selges til markedspris. Ingen kan på egen hånd påvirke markedsprisen. Og såkalte eksternaliteter finnes ikke – det vil si at ingen påvirker hverandre, unntatt som del av en handel.

Brudd på disse betingelsene kalles markedssvikt. Når markedssvikt er til stede, kan uregulerte markeder tenkes å være skadelige, hvilket kan gi grunn til politiske inngrep.

Økonomistudenter trenes til å se etter markedssvikt. Vi forklarer dem for eksempel at forurensning er en eksternalitet, og at en miljøavgift kan behøves for at forurenseren skal ta tilstrekkelig hensyn til andres plager. Men enda all normal menneskelig kontakt faktisk representerer markedssvikt, nevnes dette sjelden i lærebøkene.

En verden med mennesker, men uten markedssvikt, er svært vanskelig å forestille seg. Jeg vet det, for jeg har prøvd.

For et par år siden publiserte jeg novellesamlingen Balladen om den usynlige hånd. En av bokens noveller, Adam i det perfekte frikonkurransemarkedet, er en science fiction-fortelling om et par som reiser på bryllupsreise til en verden uten markedssvikt. Planen var at alt som skjedde i fortellingen kompromissløst skulle følge standardbetingelsene for det perfekte frikonkurransemarkedet – noe som viste seg så komplisert at skrivingen utartet til et helt lite forskningsprosjekt.

En av årsakene var følgende: Normal menneskelig kontakt er umulig å forestille seg uten eksterne virkninger. Hvis du smiler til meg, og jeg liker det, er det en ekstern virkning – med mindre smilet inngår i en kjøpekontrakt mellom oss. Og om smilet faktisk inngår i en kjøpekontrakt, men du smiler ørlite mer eller mindre hjertelig enn kontrakten tilsier, er det også en ekstern virkning. Vi virker på hverandre hele tiden, og vi kan ikke lage avtaler for alt sammen.

Om markedssvikt skal utelukkes, må menneskene derfor isoleres helt fra hverandre – i det minste før avtaler er inngått. Isolasjonen trenger ikke å være fysisk; hvis du er døvblind og mangler lukt-, smaks- og følesans, eller hvis du er helt alene i verden, vil du også unngå eksternaliteter.

Ja vel. Men er det viktig? At sosiale relasjoner innebærer markedssvikt, gjør dem ikke nødvendigvis viktige i økonomiske analyser. Spørsmålet er om å ta dem inn i analysene vil gi vesensforskjellige konklusjoner.

Svaret vil naturligvis avhenge av hva som skal analyseres – men jeg tror det ofte vil bli ja. Mennesker er sosiale vesener. Markedene er del av vårt sosiale liv; de påvirker vårt sosiale liv, og påvirkes av vårt sosiale liv.

Ved markedssvikt kan uregulerte markeder ha skadelige konsekvenser og gi grunn til inngrep. Det gjelder også når markedssvikten er knyttet til sosiale relasjoner. Særlig viktig blir det å være oppmerksom på dette når menneskelig interaksjon spiller en sentral rolle i markedet som studeres – som arbeidsmarkedet.

Godet som omsettes der, arbeidskraft, er uløselig knyttet til menneskets sosiale vesen. Vi gleder oss over anerkjennelse og godt samarbeid, stresses ved å bli oversett, blir sinte av å føle oss utnyttet. Dels kan markedet selv håndtere slike problemer: Behandler sjefen meg dårlig, må hun kanskje tilby høyere lønn for at jeg ikke skal slutte. Men nettopp de sosiale relasjonene kan gi sjefen makt over de ansatte. Vi knytter oss til kolleger; barna våre knytter seg til nabobarna; partneren vår har jobb i nærheten. Alt slikt kan gjøre jobbytte vanskelig, og tvinge oss til å godta sjefens luner. I så fall gir dette henne markedsmakt – nok en type markedssvikt.

Det norske arbeidsmarkedet er i utstrakt grad regulert med sikte på å hindre slike problemer. I mange andre land er arbeidsmarkedet langt mindre regulert. Økonomer i politikk, byråkrati og næringsliv har forsvart det siste ut fra frie markeders eminente effektivitetsegenskaper – men i et marked for menneskers tid og krefter vil betingelsene for effektive markeder aldri være oppfylt. Selv om standard økonomisk teori tilsier at markedssvikt kan kreve politiske inngrep, er økonomer flest ennå ikke vant til å betrakte sosiale relasjoner som en markedssvikt som må tas hensyn til.

Sosial koordinering. Sosiale relasjoner kan også skape gode og onde sirkler: mønstre av adferd som forsterker seg selv.

For å kunne være sammen, trenger vi å koordinere oss. Behovet for koordinering betyr ofte at min gevinst ved en bestemt adferd er større jo flere andre som gjør det samme. Min nytte av å være på Facebook skapes ved at også andre er der. Min fordel av å snakke norsk avhenger av at mange andre forstår norsk. Ulempene ved å være vegetarianer er større hvis jeg er alene om det.

Er disse effektene sterke nok, får vi gode eller onde sirkler – det økonomer kaller multiple likevekter. I slike situasjoner tenderer vi til å løpe i flokk, nær sagt uansett hva flokken gjør. Om mine venner forsvinner fra Facebook, gjør jeg det også. Om de alle sluttet å spise kjøtt, ville det vært praktisk for meg å følge deres eksempel. For få år siden var det normalt å røyke innendørs på fest, nå gjør ingen det lenger, og derfor får du altfor mye pepper hvis du skulle prøve.

Fordi vi mennesker er så opptatt av hverandre, er dagliglivet antagelig fullt av slike selvforsterkende mønstre. Men i disse situasjonene vil det også finnes tippepunkter: Om mange nok av en eller annen grunn skulle bytte fra ett handlingsmønster til et annet, vil de andre ha grunn til å følge etter.

Her kan politikken spille en viktig rolle, rett og slett ved å fungere som koordineringsverktøy. Av og til er ikke løsningene vi har samlet oss om – for eksempel å kommunisere via Facebook, eller å spise kjøtt i felles måltider – de mest hensiktsmessige: Det kunne vært bedre for alle om vi hadde koordinert oss på andre måter.

Politiske inngrep kan bidra til å hjelpe oss forbi tippepunktet, og slik endre hvilke selvforsterkende adferdsmønstre folk flest følger. Røykeloven var antagelig et eksempel på det. Loven gjorde folk mindre vant til passiv røyking; det forsterket reaksjonene mot innendørs røyking, noe som fikk flere røykere til å gå ut; dermed ble folk enda mindre vant til passiv røyking, og sirkelen var komplett.

Mye tyder på at den nordiske modellen er en slik selvforsterkende god sirkel, om enn av et mer komplisert slag. I Norden forventer økonomiske aktører at andre vil samarbeide, behandle hverandre anstendig, vise tillit og være tilliten verdig, respektere arbeidslivets organisasjoner, og ikke minst lage bråk og spetakkel hvis disse forventningene brytes. Dette er én måte et samfunn kan koordineres på; og så finnes det selvsagt andre, for eksempel den amerikanske, mer liberalistiske måten å organisere økonomien på, som også kan være selvforsterkende og dermed stabile.

Det gode liv. Likevel: Sosiale relasjoner er interessante først og fremst fordi de er så viktige i seg selv. Et velfungerende sosialt liv betyr langt mer for det gode liv enn de fleste markedsgoder.

For å ha det bra, trenger vi respekt, anerkjennelse, en rolle i det sosiale nettverket. Smerten ved å bli holdt utenfor skaper prosesser i hjernen som er svært like prosessene ved fysisk smerte. Posttraumatisk stressyndrom er vanlig hos mobbeofre. Det finnes en medisinsk tilstand, broken heart syndrome, som kan føre til at man dør av sorg. Selvrapportert lykke er lavere for arbeidsledige. De som har en jobb de finner samfunnsmessig unyttig, er mindre tilfredse med jobben.

Økonomifagets tradisjonelle metoder og verktøy egner seg godt til analyse av samspillet mellom sosiale relasjoner, marked og politikk – selv om det sosiale nok gjør analysen mer komplisert. I forskningsmiljøene har mange oppdaget det, og svært mye spennende forskning pågår for fullt.

Det er å håpe at lærebøkene snart kommer etter – og at aksepten av sosiale relasjoner som markedssvikt etter hvert sprer seg også til politikk, byråkrati og næringsliv.