«Hei, nå flytter også min datters bestevenninne, to andre familier fra nabolaget flytter snart. Jeg er bekymret for vennemiljøet hennes. Vi opplever strammere sosial kontroll; i klassen er nesten alle med minoritetsbakgrunn muslimer. Følger forskerne med på denne utviklingen?»
Messenger-meldingen kom fra en kvinne jeg hadde intervjuet tidligere i et prosjekt om ytringsfrihet og innvandring. Hun bodde i en bydel, og hadde barn på en skole, der de etnisk norske barna var en minoritet. Hun fortalte om et fellesskap basert på religiøs tilhørighet, der det å ikke være muslim lett gjorde at man ble definert som «den andre». Det er bror og søster, ikke sant. Og de som ikke er muslimer er jo ikke brødre og søstre. Hun fortalte om mobbing «feil vei», der etnisk norske barn var utsatt. Ulik etnisk opprinnelse og hudfarge i seg selv var ikke et problem, understreket hun – men at dette med religion, fra tidlig alder, hadde kommet så mye sterkere de senere årene, skremte henne.
Det jeg formidlet videre under forskningsprosjektet, var erfaringen av at dette kunne man ikke snakke åpent om. Frykten for å bli sett på som rasistisk og fordomsfull gjorde at beslutninger om å flytte eller bytte skole ble tatt privat.
Den nye meldingen i innboksen handlet ikke om ytringsklimaet – men om forskernes rolle: Fulgte noen med på hvordan norske «majoritetsbarn» har det i områder der de er blitt en minoritet? Og finnes det undersøkelser av hvilken rolle et fellesskap definert ved tilhørighet til islam spiller i barns og unges oppvekstmiljø – og da ikke bare for de unge som er muslimer selv, men for dem som ikke deler denne troen?
Spørsmålene slapp meg ikke, men føltes paradoksalt nok, gitt min egen forskning på ytringsklima og stigmatisering, ubehagelige. Assosiasjoner til en betent offentlig debatt, «islamofobi», hat og hets klebet seg til dem, også for meg. Dermed fulgte også en uro over å risikere å bli misforstått hvis jeg tok disse spørsmålene videre. En frykt for klamme omfavnelser fra bevegelser forskere helst ikke bør bli identifisert med, og motsatt: talende taushet fra forskningsfeltet jeg er en del av. Det var en form for feighet, rett og slett.
Spørsmålene føltes paradoksalt nok, gitt min egen forskning på ytringsklima og stigmatisering, ubehagelige.
Uroen fikk ny aktualitet med Mette Anderssons nylig utgitte Kampen om vitenskapeligheten. Boken utforsker innvandringsforskeres erfaringer med medier og offentlig debatt, men også de harde kampene som har preget feltet om hva som er legitime forskningsfokus, og hvor grensen mellom politikk og fag går. Boken antyder noen svar på hvor ubehaget i innvandringsforskningen kommer fra. Den ga meg et dytt til å svare på spørsmålet i innboksen min og undersøke hvordan de faktisk knyttet seg til offentlig debatt og forskningsformidling i mediene.
I østlige deler av Oslo har det altså de siste tiårene skjedd en rask demografisk endring, i noen bydeler er tre av fire barn nå det som kalles «minoritetsnorske», og minoritetsandelen på flere skoler er over 90 prosent. Mediene har med jevne mellomrom fortalt om en massiv «hvit» flukt bort fra disse områdene. Forskere på sin side har jevnt over dempet og nyansert: Folk som bor i disse områdene er lei stempling, de fleste trives har vært hovedbudskapet.
Rapporten «Den globale landsbyen» fra Groruddalen fra et knapt tiår tilbake, er slik ganske uforbeholden i sin hyllest av det nye mangfoldet. Majoritetsbarn som ikke trives, nevnes knapt. I den grad det skjer, omtales deres ensomhet som selvvalgt. Studien finner ingen klare flyttemønstre, folks motivasjon for å flytte ble beskrevet som varierte og avisenes fremstillinger som tendensiøse.
Et avisinnlegg fra denne tiden er talende. En enslig innvandringsforsker beskrev hvordan hun møtte seg selv i døra: Forskningen hennes viste at det ikke var negativt for barn å gå på skoler med høy minoritetsandel. Likevel hadde hun selv bestemt seg for å flytte fra Groruddalen etter ni år på grunn av barna sine. Hun kom dit som idealist og flyttet derfra på grunn av ensomhet og manglende foreldrefellesskap.
Hun fikk raskt svar fra forskerkolleger i mediene: Fremstillingen hennes var unyansert, det var ikke vaffelsteking på dugnad som var viktig, ble det påpekt, minoriteter bidro de, men på andre arenaer, og dessuten: Hadde ikke denne forskeren gitt opp for tidlig? Eller endog: Manglet hun ikke rett og slett både evnen og viljen til å bli kjent med folk? Det var andre som trivdes i Groruddalen, når ikke hun gjorde det kunne hun skylde seg selv.
Mediedekningen var på preget av enkeltpersoner som sto frem og forskere som beroliget. De organiserte aktørene som tok tak i bekymringene og skapte overskrifter var ofte tydelig plassert i innvandringsmotstandernes og Fremskrittspartiets fløy. Boken Fremmed i eget land fra 2015 løftet frem ulike erfaringer av fremmedgjøring hos et knippe beboere fra Groruddalen. Den var skrevet av islamkritikeren Halvor Fosli. Boken ble knapt tatt i av forskere.
Mediedekningen var på preget av enkeltpersoner som sto frem og forskere som beroliget.
De aller nyeste forskningsrapportene om områder som Stovner (for eksempel «Hverdagsstedet Stovner» ) og Grønland («På sporet av det nye Grønland») tar i større grad fatt i utfordringene i disse bydelene. De understreker stadig at dette er steder der mange trives, men fokuserer på problemer knyttet til fattigdom, yrkesdeltagelse og kriminalitet.
I disse studiene får den «majoritetsnorske» minoriteten faktisk en stemme. Informanter forteller om naboer som har flyttet, ikke fordi de hadde lyst, men fordi de følte seg tvunget til å gjøre det. Eldre beboere opplever at naboskap forvitrer og felles markeringer blir borte. Det er foreldre som ikke vil la barna leke ute på grunn av slåssing og mobbing, og det er ungdommer som har opplevd omvendt rasisme på skoler de aldri mer vil vende tilbake til.
Det påfallende er at dette er stemmer som ikke får videre fokus eller kommer med i konklusjonene i disse rapportene. Informanters erfaringer blir stående som ensomme utropstegn i disse studiene. Er dette spredte anekdoter eller representative erfaringer?
Et annet eksempel finnes i rapporten «Ung på Grorud». Her viser tallene at ungdom med norskfødte foreldre i større grad føler seg utrygge og oftere blir utsatt for vold enn unge med innvandrerbakgrunn. Dette nevnes, men hva årsaken kan være drøftes ikke videre.
Det har vært et økende forskningsfokus på religiøst begrunnet sosial kontroll innad i minoritetsmiljøer i de senere årene, men jeg finner ingen studier som utforsker om et sterkere religiøst fellesskap kan gi opphav til ekskludering av ikke-muslimer i barns oppvekstmiljø. I offentlig debatt knyttes slike problemstillinger utelukkende til sterkt islamkritiske aktører, der grensen mellom religionskritikk og menneskesyn ofte er nettopp ubehagelig uklar.
Anderssons bok skildrer et utsatt fagfelt. Kritikk fra høyreekstreme grupper skremmer, av og til er den truende. Samtidig nevner boken også hvordan fagfeltet selv har vært preget av harde kamper og en streng intern justis knyttet til hva som er anstendig forskning.
Andersson trekker frem to retninger i innvandringsforskningen, som hun mener fortsatt står i en reell konflikt. Lett karikert handler det om at man enten befinner seg på «immigrantens» eller på «statens» side. Enten utforsker man vilkårene minoritetene lever under, med fokus på ekskludering og marginalisering, eller man driver med oppdragsforskning for staten, der staten overveiende beskrives som et kontroll- og undertrykkelsesapparat, en representant for et mektig storsamfunn.
I en tid preget av store demografiske endringer, virker en slik todeling både snever og utilstrekkelig. Norsk migrasjonsforskning ser ut til å ha vært lite opptatt av å drøfte premisser og prinsipper for et møte mellom opprinnelige beboere og nye minoriteter. Her finnes det et rikt tilfang av internasjonal litteratur, men på norsk utgjør Grete Brochmanns og Tordis Borchgrevinks drøftinger i boken Sand i maskineriet et sjeldent unntak. Her anerkjennes og drøftes eksplisitt prinsipper om en majoritets legitime behov for å beskytte seg og bevare sine goder opp mot nyankomnes grupperettigheter og individuelle krav om beskyttelse.
Kanskje kan både en tidligere streng intern fagjustis, et ensidig analytisk rammeverk og et polarisert debattklima, bidra til å forklare den tilbakeholdne interessen for hvordan mennesker som inntil nylig har levd i etniske og kulturelt homogene samfunn opplever de raske demografiske skiftene i sine nabolag. Det er i så fall en forklaring, ikke en unnskyldning.