Hadde D-dagen vært like vellykket med en kvinnekvote på 30 prosent, spør Kyrre Wathne.

Gå inn på Forsvarets hjemmeside, så vil du se at minst halvparten av de avbildede er kvinner. Men bildene rosemaler, for det er fortsatt bare 13 prosent kvinner blant de militære i Forsvaret. Av dem som avtjener førstegangstjeneste er 25 prosent kvinner, men få velger en videre militær karriere. På krigsskolen er kvinneandelen 17 prosent.

Samtidig har Forsvaret avdekket det noen oppfatter som en ukultur preget av seksuell trakassering. I februar kom den såkalte MOST-undersøkelsen, som viste at anslagsvis 24 kvinner og 20 menn er blitt voldtatt i Forsvaret det siste året, i og utenfor tjenestetid. Rapporten vakte forferdelse i både forsvarskretser og det politiske Norge.

Nå har Regjeringen satt et nytt mål om minst 30 prosent kvinneandel på krigsskolene og i befalsutdanningen, en dobling fra dagens nivå.

Men er det riktig medisin? Løytnant og troppssjef Cecilie Wang Wergeland har skrevet et tankevekkende innlegg der hun stiller spørsmål ved om et måltall for antall kvinner i Forsvaret vil medføre at kravene til soldatene i realiteten vil senkes. Dette er en bekymring som bør tas alvorlig.

La oss få forbeholdene ut av veien: Det er ingen grunn til å tro at kvinner som tilfredsstiller de samme fysiske kravene som menn ikke kan være like gode soldater. Historien er full av kvinner som har deltatt aktivt i strid, fra sovjetiske snikskytterenheter under andre verdenskrig, til kurdiske Peshmerga-soldater som var med på å nedkjempe IS.

Men det er ikke tilfeldig at flere menn enn kvinner tiltrekkes av krig. Fysisk styrke og aggressivitet er noen av de største gjennomsnittlige kjønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Det er ikke rart at kvinner som klarer å konkurrere med menn på disse parametrene blir gode soldater. Å tro at interessen for en militær karriere skal være noenlunde jevnt fordelt blant kjønnene krever en vitenskapelig uvitenhet som går klimafornektelse en høy gang.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og leder i utenriks- og forsvarskomiteen Anniken Huitfeldt stilte i Dagsnytt 18 mot Wang Wergeland, men de forholdt seg ikke til et av hennes viktigste poenger: vi bygger et forsvar for fredstid.

I fredstid er det fristende å gjøre Forsvaret til en lekegrind for politiske kjepphester som har lite med forsvarets oppgave å gjøre, enten det er miljøvern, distriktspolitikk eller likestilling. Men krig er noe annet. Krig er å innta en fiendtlig posisjon med 30 kilo på kroppen. Krig er marginer. Og krig er resultater, ikke gode intensjoner.

Forsvarsministeren bedyrer at man ikke skal jenke på kravene for å slippe inn flere kvinner, men som Wang Wergeland påpeker: det er vanskelig å se hvordan man skal oppnå denne målsettingen uten en form for kvotering. Klarer man å stå imot presset hvis målet ikke nås, år etter år? Og når kommer kravet om 40 prosent?

Kvotering trenger heller ikke vedtas for å være en realitet. Alle som styrer offentlige virksomheter i Norge vet at kvinner skal prioriteres, og Forsvaret er intet unntak. Som en rapport fra Østlandsforskning sier det: «Det henger […] et «kvoteringsspøkelse» over organisasjonen, som er dominert av en oppfatning om at det benyttes radikal kvotering for å øke mangfoldet.»

Er ikke en arbeidsplass med 13 prosent kvinner mangfoldig? De fleste vil da jobbe tett med én eller flere kvinner, og det vil oppleves som helt normalt å være kvinne. Hvor ligger gevinsten i å bikke denne prosenten ytterligere opp? Skjer det noe magisk når man krysser grensen til 30?

Neppe. Det er ikke fremlagt noen undersøkelser som tyder på at seksuell trakassering vil bli et mindre problem i Forsvaret hvis 30-prosentmålet oppnås. Det er heller ingen ting som tyder på at det vil forbedre den militære slagkraften. Og de kvinnene som ønsker seg en militær karriere blir allerede tatt imot med åpne armer. De eneste vinnerne er taleskriverne i likestillingsdepartementet.

At MOST-undersøkelsen gir grunnlag for å hevde at Forsvaret er preget av ukultur er uansett en diskutabel konklusjon. Enhver voldtekt er én for mye, men voldtekt er et stort samfunnsproblem, og det ville vært et mirakel hvis det ikke forekom voldtekter også i Forsvaret. Ifølge forsvarssjefen er tallene fra rapporten bedre enn det som er tilfellet for samfunnet for øvrig.

Forsvaret har vært neglisjert siden den kalde krigen sluttet, og det er liten politisk vilje til å gjøre noe med det, på tross av at den utenrikspolitiske situasjonen er mer spent enn på lenge. Trump har sådd tvil om hvorvidt Nato vil komme alliansemedlemmer til unnsetning. EU har ingen troverdig plan B. Kina oppfører seg stadig mer aggressivt, og Russland sitrer av militær eventyrlyst. For hver nye prioritet som påtvinges Forsvaret uten fagmilitær begrunnelse, svekkes forsvarsevnen vår ytterligere.

Hadde landgangen i Normandie vært like vellykket hvis invasjonsstyrken hadde hatt en kvinnekvote på 30 prosent? Det er i beste fall et åpent spørsmål, og svaret får vi ikke før det smeller neste gang. Da er kanskje dagens politikere ute av bildet, men de etterlater seg et eksperiment. Utfallet kan få stor betydning.

Kyrre Wathne

Gründer med master i evolusjonspsykologi