Jeg var i starten av 20-årene da jeg kom over henne første gang. Svulmende lepper, lokker som buktet seg nedover skuldrene hennes, øynene tegnet opp tykt med svarte vinger på sidene. Ut av munnen hennes kom ord om kjærlighet som gikk galt, den altoppslukende og destruktive varianten, om hvordan hun lengtet etter den desto mer etter hvert som den ble galere. Det hele var seigt, dritromantisk, føkka og forførende.
Spol frem til i dag, og dama jeg snakker om ovenfor – Lana Del Rey – har nettopp kommet med et nytt album. Vi har begge blitt eldre, men har fortsatt den samme dragningen til fortellinger om ulykkelig kjærlighet. Samtalene om feminisme og likestilling har imidlertid beveget seg mye siden debuten hennes, både i mitt eget hode og i populærkulturen. Mens det er blitt stadig mer mainstream å proklamere at man er en feminist og fremme budskap om at kvinner bør ta eierskap over eget liv, være selvstendige og sterke, står Del Rey fortsatt igjen med trutmunn og synger om hvordan hun er ingenting uten sin mann.
Hører dette virkelig hjemme i 2019? Og ikke minst, hører dette hjemme på spillelisten til en feminist som meg?
---
KJØNNSLIV
Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp.
Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.
---
For selv om Del Rey har gjort stor kommersiell suksess og høstet ros fra musikkritikere, er det flere som har problematisert hennes musikalske prosjekt. Skeptikerne har blant annet hevdet at hun erotiserer ulikestilling, romantiserer vold og mishandling og glorifiserer kvinnelig underdanighet. Og når man ser på albumcover og musikkvideoer der Del Rey blir kvelt og druknet av sitt romantiske objekt og hører sangtekster som «han slo meg og det føltes som et kyss» – alt mens hun ser faen så glamorøs ut – kjenner jeg utvilsomt på et ubehag. Det er som om Del Rey kroppsliggjør heteronormen og patriarkatet i all sin kjiphet, ved å vise frem en livssituasjon de fleste kvinner forventes å ville unnslippe.
Greia er bare at hun ikke skisserer et frigjøringsprosjekt i sangtekstene sine der hun står opp for seg selv og bryter ut av den giftige mannens grep. Del Rey klamrer seg fast til mannen sin, diamantene sine, dopet sitt og det amerikanske flagget. Hun sitter fast i en situasjon av maktesløshet – album etter album – og ender bare opp med å forgude partneren sin jo slemmere og mer avvisende han er. Underdanighet i relasjon til sin utkårede, det er det hun later til å trakte etter.
Mangelen på et artikulert ønske om likestilling, gjør at Del Rey ikke bare fremstår som et dårlig forbilde i manges øyne, men også som er dårlig offer. I virkeligheten ville jeg imidlertid neppe karakterisert en kvinne for å være antifeministisk fordi hun befant seg i en destruktiv relasjon og delte erfaringer om å oppleve ulike former for partnervold. Jeg ville aldri sagt, «men kan du ikke bare forlate ham, gjøre motstand, frigjøre deg selv?». Så hvorfor forventer så mange dette girl power-narrativet fra Del Rey? Skal det ikke være lov å være ambivalent, sårbar, avhengig og ulykkelig?
Jeg vet ikke om Del Rey har et politisk prosjekt gjennom å iscenesette seg selv nærmest utelukkende som et objekt for det mannlige begjæret. Hun har tidligere uttalt at feminisme ikke er et interessant konsept for henne, noe som aldri er særlig tillitvekkende i min bok. Men jeg klarer allikevel ikke bestemme meg for om jeg skal lese henne som en kvinne som blir sett på av en mann eller som en kvinne som ser på at hun blir sett på av en mann. For måten hun karikerer en amerikansk hvit heterofil ciskvinnes erfaringer på, vitner også om et aktørskap i objektiviseringen hun demonstrerer for oss – et slags objektskap.
Del Rey mesker seg i (u) kultur, avslører den og tilslører den, alt på samme tid. Hun behandler kvinner og menn som symboler, og viser oss at det nettopp er denne symbolgjøringen av kjønnene som er en viktig grunnsten for at de skal kunne begjære hverandre. Så er det opp til oss som lyttere å finne ut av hva vi vil gjøre med materialet hun presenterer oss med. For du trenger ikke å være en antifeminist for å lytte til Lana Del Rey. Men det kommer jaggu godt med å være en feminist.