---
Prepolitisk kvarter
Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver annenhver uke om politikkens forutsetninger og ideene som former samfunnet over tid.
---
Denne spalten har fått navnet Prepolitisk kvarter. Et ordspill, selvfølgelig, på NRK-programmet hvis lyttere visstnok inkluderer alle som betyr noe i norsk samfunnsliv – og noen titusen til, som har hørt at alle som betyr noe, er faste lyttere. Begrepet prepolitisk dukket opp i det konservative tidsskriftet Minervas første lederartikkel i 1957, og var hentet fra den kulturkonservative, modernistiske dikter (smak på den kombinasjonen!) T.S. Eliot. Det prepolitiske lå forut for politikken; det var ideenes verden, kunsten, filosofien og etikken. Det er en klassisk liberal og konservativ tanke som er både beskrivende og normativ. Det finnes en sfære utenfor politikken, men det bør også gjøre det.
Men nettopp det er et svært betent spørsmål. Ikke minst i vår tid hvor kulturkrigene – nok et begrep vi har importert fra Amerika – truer med å ta mesteparten av oksygenet i ethvert politisk rom. Vi snakker da ikke bare om det prepolitiske slik Eliot forsto det, men om hvorvidt noen områder av samfunnslivet burde være fri for politikk.
At for eksempel kunsten ikke må politiseres, er en kulturkonservativ tanke som har dyp resonans hos mennesker over hele det politiske spekteret. Tenk bare på Klassekampens Bendik Wold og hans lidenskapelige forsvar for kunstens autonomi. Men ideen om det prepolitiske har også støttet opp om et annet poeng for høyresiden, nemlig at sentrale institusjoner bør skjermes for politisk innblanding. Det være seg kirken, familien eller det sivile samfunnet. Da sekstiåtterne proklamerte at «det personlige er politisk!» var det et frontalangrep på nettopp denne ideen.
Nå var det konservative poenget aldri at prepolitiske eller ikke-politiske sfærer skulle være blottet for etikk eller fri fra debatt. Snarere at disse debattene måtte skille mellom den private og offentlige sfære, hva som angikk den enkelte og hva som angikk samfunnet. Men det standpunktet har noen svakheter. Ta et nokså vanlig og for sin tid liberalt, syn på homofile. Det var ingenting galt med å være homofil som sådan, og man måtte gjerne få elske den man ville, men det hørte privatlivet til. Det var ikke et offentlig – politisk – spørsmål.
Problemet oppstår selvfølgelig i det øyeblikket du ikke bare vil at verden skal godta din «spesielle venn», men vil ha den samme anerkjennelsen og institusjonaliseringen av din kjærlighet som heterofile har. Da blir den private aksepten et problem nettopp fordi den ikke ser de politiske implikasjonene. Kampen for å elske den du vil blir nødvendigvis en politisk kamp.
Det personlige må altså være politisk. I hvert fall av og til. Samtidig er skyggesiden at perspektivet er så altoppslukende at ingenting forblir uberørt. Intet forhold, ingen følelse, intet samkvem med andre mennesker. Hvis alt er politisk vil forsøk på å ikke være det – på å være prepolitisk – være en dypt politisk handling fordi man ved å ignorere realitetene, nekter å anerkjenne undertrykkelsen. Og som nissen på lasset vil en bli politisert når en problemstilling alltid følges av en politisk løsning. Hvis det er galt av en menighet å ikke ha kvinner i ledelsen, må vi tvinge det frem ved lov. Hvis det er galt av en kristen skole å ikke ansette praktiserende homofile (for et begrep!), må vi kutte i statsstøtten deres. Da har vi stupt inn i Hans Skjervheims liberale dilemma: Kravet om absolutt liberalitet blir illiberalt.
Et liberalt samfunn bygger ikke på at alle har liberale holdninger, men på at det finnes rom i samfunnet hvor den store politikken ikke har bukten og begge endene. I siste instans hviler det på en idé om at enkeltmennesket må få finne sin egen mening i livet. En særs liberal idé. Mange vil hevde at den tilhører nettopp den prepolitiske sfære.