Kosovo – hva nå?

Kosovo er borte fra nyhetsbildet. Andre kriser dominerer medienes utenriksdekning. Likevel, om kort tid kan framtiden for denne konfliktrammede provinsen på Balkan avgjøres. Det er på tide å kaste et nytt blikk på dette området som var i alle aviser og nyhetskanaler for 7-8 år siden da bombene falt over Serbia og Kosovo og Europa opplevde sin største flyktningkrise siden andre verdenskrig.

Kosovo har i overkant av to millioner innbyggere og er på størrelse med Aust-Agder fylke. Over 90 prosent er albanere, og omtrent 100 000 serbere bor der (300 000 før NATO-krigen i 1999). Området har vært gjenstand for mange kriger og konflikter opp gjennom århundrene. Siden 1999 har FN administrert provinsen, selv om den teknisk fortsatt er en del av Serbia.

De siste syv årene har FN, EU og OSSE støttet oppbyggingen av lokale selvstyremyndigheter, lovverk, politistyrke og massemedier, etter mandat fra FNs sikkerhetsråds Resolusjon 1244. Serbia har aldri anerkjent FNs styre i Kosovo. Fortsatt er 16 000 KFOR-soldater utstasjonert der, i tillegg til flere hundre ansatte i FN, EU, OSSE og et hundretall hjelpeorganisasjoner. Fremtiden for denne konfliktrammede provinsen på Balkan vil snart avgjøres.

Siden februar har representanter fra Beograd og Pristina møtt hverandre i Wien under såkalte "statussamtaler" under ledelse av den tidligere finske statsminister Martti Ahtisaari. Dette ble satt i gang etter at Norges tidligere NATO-ambassadør Kai Eide anbefalte i en rapport til FN at slike forhandlinger ble satt i gang. Spørsmålet er: Hva skal Kosovos status bli, nå sju år etter NATO-krigen? Blir det en ny stat i Europa? Et EU-protektorat? Fortsatt en del av Serbia?

Disse forhandlingene har vært fullstendig fastlåst fra første stund, og alle parter ser ut til å innse at de ikke vil komme i mål. Ahtisaari har nylig vært i New York for å rapportere om hvordan forhandlingene går. Han har snakket med Kontaktgruppen for Kosovo, NATOs ledelse og FNs sikkerhetsråd. Alle fikk den samme beskjeden – samtalene har til nå ikke ført fram, og det internasjonale samfunnet må nå bestemme seg for hva som skal skje videre framover.

Kosovoalbanernes krav har hele tiden vært full uavhengighet; serberne har på sin side sagt at Kosovo kan få utvidet selvstyre, men at provinsen aldri kan forlate Serbia. Dette var posisjonene da forhandlingene begynte, og ingen av partene har veket en tomme.

Kosovoalbanerne vil ikke forhandle om noe annet enn full uavhengighet og mener dette er den eneste nøkkelen til stabilitet på Balkan. Etter århundrer med okkupasjon av stormakter og Serbia, er tiden nå kommet for at Kosovo blir uavhengig.

Serberne, på sin side, argumenterer med at uavhengighet vil føre til en islamsk fundamentalistisk stat i Europa, siden de fleste albanere er muslimer. Artikkelen advarer mot at hvis ikke det kommer til en løsning i løpet av kort tid, er veien ikke lang til opprør og vold. Da kommer overskriftene igjen.

For å illustrere hvor fastlåst det er: Det er en total isfront mellom delegatene fra Beograd og Pristina – de har ennå ikke håndhilst på hverandre til tross for å ha møttes åtte ganger det siste året. FNs nestkommanderende i Kosovo, Albert Rohan, sier at “forhandlingene kan fortsette i ti år og det vil ikke endre på noe”. Det er sterke ord fra organisasjonen som styrer forhandlingene.

Beograd. Mens forhandlingene pågår er politikere i Beograd travelt opptatt med å inkludere Kosovo som en formell del av Serbia. 30. september vedtok parlamentet en ny grunnlov som skal definere Serbia etter at Montenegro ble uavhengig. En av formuleringene er at Kosovo skal være en stat i det som er igjen av den serbiske føderasjonen. Meningsmålinger viser at 95 prosent av serbere vil støtter denne nye grunnloven; den skal ratifiseres i en planlagt folkeavstemming om kort tid. Mange frykter at dette vil føre til at avgjørelsen om Kosovos status vil bli ytterligere forsinket.

Provinsen har en nesten mytisk status for serbere som betrakter Kosovo som Serbias fødested. I Kosovo ligger også mange serbisk-ortodokse helligdommer. Serberne er redd for at kirkene og klostrene skal bli ødelagt hvis kosovoalbanerne får makten.

I Pristina er kosovoalbanerne utålmodige. Tilliten til det internasjonale samfunnet er tynnslitt. FN, EU og USA har i lengre tid sagt at Kosovos framtidige status (for kosovoalbanerne les: uavhengig stat) skal avgjøres i løpet av 2006. FNs nye representant i Kosovo, Joachim Rücker, har sagt at han forventer å bli den siste FN-utsendingen til Kosovo.

Kosovoalbanerne er skuffet over FN som har styrt landet i sju år. Levestandarden er den laveste i Europa, arbeidsledigheten er på 70 prosent, og det er svært få utenlandske investeringer i området. FNs “standards before status”-strategi – der de lokale myndighetene skulle forbedre mye før Kosovos status ble avgjort – har vist seg å være mislykket. Et eksempel er manglende strømforsyning til Kosovos befolkning. Hver dag er det lange strømbrudd der elektrisiteten slås av etter et rigid prioriteringssystem fordi det rett og slett ikke er nok strøm. Dette til tross for at det internasjonale samfunnet har investert flere hundre millioner euro i et utdatert kullkraftverk.

Hva er grunnen til at forhandlingene er gått i stå? Forhandlingene i Wien er noe som FN har lovet at skulle skje og noe som FN måtte sette i gang. Men – hvilken tro har det internasjonale samfunnet egentlig hatt på at disse forhandlingene skulle føre fram? Var det å forvente at Beograd og Pristina skulle fire på kravene?

Har forhandlingene vært oppriktige eller har de vært et spill for galleriet? FNs generalsekretær Kofi Annan sa senest 12. september at han er skuffet over at delegasjonene fra Serbia og Kosovo har gjort så godt som ingenting for å vike fra sine fastlåste posisjoner om enten "stor grad av selvstyre" eller "full uavhengighet". Han ba på ny partene vise større fleksibilitet.

Flere Balkan-kjennere har liten tro på Wien-forhandlingene og spår at det internasjonale samfunnet til slutt vil gå inn og diktere en uavhengighet for Kosovo. I et intervju med den kosovoalbanske avisen Infopress sier den amerikanske Balkan-eksper- ten Bernd Fischer at han tviler på at det internasjonale samfunnet virkelig har forventet framgang i forhandlingene og at man har satt i gang samtalene for å gi deltakerne et inntrykk av å delta. Han mener avgjørelsen allerede er fattet: uavhengighet for Kosovo.

Ingen serbisk politiker som ønsker å overleve politisk vil noen gang offentlig akseptere et uavhengig Kosovo. Det er det ingen tvil om. I Pristina gjelder det samme; det er ingen framtid for en kosovoalbansk politiker som vil diskutere noe annet enn full uavhengighet. Fischer tror de fleste serbiske politikere forventer å bli tvunget til å akseptere et uavhengig Kosovo og noen vil til og med foretrekke det på den måten, siden de da ikke vil bli holdt ansvarlig for at Serbia mister enda mer territorium.

Med pågående forhandlinger som få egentlig tror på, kommer det uunngåelige spørsmålet: Hva nå? Kosovo kan vise seg å bli den vanskeligste politiske nøtten Europa møter de nærmeste månedene. Eksperter sier at hvis ikke Kosovos status avgjøres raskt, vil volden blusse opp igjen, og at Kosovo nå fortjener uavhengighet. Andre igjen advarer mot en for rask avgjørelse. De sier mange andre utbryterregioner i Øst-Europa og Sentral-Asia følger nøye med på det som skjer i Kosovo. Uavhengighet kan føre til at andre vil kreve det samme, sier de.

Imens venter folk flest i Kosovo på hva som nå skjer. Albanerne uttrykker optimisme og sier de tror at Kosovo blir Europas nyeste stat. De fleste minoritetene, spesielt serberne, er nervøse for hva som skal skje med dem hvis albanerne får det som de vil. Det råder en grunnleggende mistillit mellom folkegruppene i Kosovo, i tillegg til mange konflikter og intriger i politikken.

Det råder også en sammensatt stemning i Kosovo; en blanding av optimisme, frykt, oppgitthet og skuffelse. Den siste tiden har det gått av flere bomber i provinsen. Mange frykter mer vold.

Kosovo bør ikke forbli borte fra mediebildet i Norge. Det dreier seg tross alt om Europa får en ny stat snart eller ikke, og ikke minst om hvordan Europa skal støtte de ulike folkegruppene som er lei av å bli latt i stikken. De ønsker å få strømmen tilbake, en jobb og et trygt liv for seg og sine familier.

Kenneth Andresen er doktorgradsstipendiat, Mediehøgskolen Gimlekollen.