---
Facebook-Høyre
---
Det har rast en debatt etter at Kjetil Rolness brukte sin åpne Facebook-profil til både å melde seg ut av fenomenet Facebook-Høyre (heretter FB-Høyre) og samtidig sette Eirik Vinje, Jon Hustad og meg i gapestokken fordi vi visstnok hadde forvillet oss ut i et farlig ideologisk farvann. Her er min versjon.
Så langt jeg vet, oppsto begrepet FB-Høyre gjennom et negativt avisoppslag om noen samfunnsengasjerte skribenter på sosiale medier (i hovedsak). Lørdag 5. juni 2010 slo Klassekampen opp saken «Det nye Facebook-Høyre?» på forsiden, med portrettfoto av de tre hovedmistenkte: journalist Jon Hustad i Dag og Tid, journalist Bjørn Gabrielsen i DN og undertegnede, som da nettopp hadde gått av som sakprosaredaktør i Aschehoug forlag. I faktarammen inne i avisen ble det også nevnt flere andre deltagere, som Harald Eia, Asle Toje, Aslak Nore, Ole-Martin Ihle og Per Elvestuen.
Dette kjennetegnet den nye høyrebølgen, ifølge avisen: islamkritikk, forståelse for Israel, forsvar for Vesten, skepsis til sider ved velferdsstaten, hard venstresidekritikk, støtte til mer biologisk forklaring på menneskelig adferd. De tre hovedmistenkte avviste alle at det fantes noen gruppe. Hustad ble sitert på noe som han fem år senere har holdt fast på: «Jeg har samlet en engere krets der debatten hele tida går og der folk kan snakke helt uten frykt for å bli sitert.»
FB-Høyre eksisterer altså ikke, annet enn som stigmatiserende skjellsord – eller som intern selvironi – og om det hadde gjort det, så ville ikke Kjetil Rolness vært medlem likevel. Det skyldes blant annet at han ikke tar sine egne standpunkt helt på alvor. I portrettintervjuet med DN 19. juni i år sa han at han oppfatter debatter som «en kamparena, et spill». De som assosieres med FB-Høyre, tar seg selv, sine venner og verden på alvor. Spill, posisjonering, stråmenn, guilt by association gir liten uttelling.
Rolness har i det siste forbauset sine lesere ved å kritisere islam og innvandringspolitikken. Han har hatt en gjesteopptreden i en medieskapt gruppe han selv aldri har meldt seg inn i – det var journalister og debattanter på FB som plasserte ham der. Men han fikk et rykte, som han nå forsøker å kvitte seg med. Han har nok skjønt det mange av oss har erfart, at det å bli klistret til FB-Høyre, ikke fremmer karrieren.
De man ofte ser bli plassert i bås med FB-Høyre, er slettes ikke høyreekstreme. For å generalisere et par punkter: Velferdsstaten er alle tilhengere av, men de vil drøfte vilkårene for at den kan overleve. De er ikke krigshissere, men mener at det er viktig at de snille (USA, Nato og Israel) også er de sterkeste. De er antitotalitære og tilhengere av opplysningstradisjonen, og kritikken av den islamske tradisjonen og verden må ses i lys av dette. De ønsker det beste for sine barn og barnebarn, for Norge og verden. Mitt inntrykk er at standpunkter og argumenter som assosieres med FB-Høyre står sterkere i dag enn da begrepet ble skapt i 2010.
Det finnes for alle mennesker et skille mellom offentlig og privat. Ett aspekt ved konflikten mellom Rolness og Hustad/Vinje handler om det. Tillitsbrudd kan virke smått på utsiden, og hører derfor ikke hjemme i offentlig debatt. I tillegg kom sjokket over uten varsel å bli satt i gapestokk av en som man i denne saken (innvandring, islam) med god grunn trodde var en meningsfelle.
Kulturer har ikke noe behov for beskyttelse (…), det er det mennesker som har.
Det som har offentlig interesse, er kronikken «Vor tids folkevandring» (Jyllands-Posten 22. august) av den danske historieprofessor Bent Jensen, og hvorvidt «anstendige» folk kan lenke til en slik tekst uten å ta klar avstand fra den. Slik startet Rolness som lenkepoliti på FB 25. august: «Jeg har altså reagert kraftig på at folk jeg ellers omgås, respekterer og ellers er mye enig med, plutselig slutter seg til en tekst som kunne vært skrevet av Fjordman (som forøvrig er venn av forfatteren, den pensjonerte danske professoren Bent Jensen). Delingen skjer uten innvendinger mot Jensens endetidstone, krigsretorikk og temmelig klare rasisme (i kulturell forstand).»
Dystopisk litteratur i ulike sjangre har en lang tradisjon i Vesten, og lar seg neppe sensurere. Økologer er vel de som er mest dystopiske i vår tid. Drøfter ikke mange analytikere i dag om Europa vil klare seg uten Pax Americana og en svekket demografi og økonomi?
Kronikken åpner friskt: «De gamle europæiske nationer er i færd med at begå kollektivt selvmord. Vi er vidner til en hel civilisations frivillige kapitulation.» Her vil enhver erfaren leser se at dette er en historiker som bruker sterke metaforer. Men han lover raskt at han skal komme med en begrunnet oppfattelse. Og han presiserer hva han skriver om – nemlig fremtiden, han vil gi leseren en realistisk prognose. Prognose er ikke fakta. Og den som spår gode tider, har ikke en bedre moral eller en mer overlegen innsikt i fremtiden enn han som spår dårlige tider.
Jensen påpeker at Schengen har gjort det lettere å komme inn i Europa. Han viser til andre folkevandringer i europeisk historie – uten å bruke flyktningbegrepet; i kronikken opptrer han som «kynisk» historiker, som ser generelt på migrasjon og dens konsekvenser for vertslandene, uten hensyn til hvilket motiv som driver hver enkelt.
Den pågående folkevandring – underforstått den islamske – bringer med seg en annen kultur enn den europeiske. Store folkevandringer – uansett årsak – har konsekvenser for mottagernes samfunn og kultur, det burde vi kunne gi professoren rett i.
Jeg vil legge til: Det er mennesker som skal beskyttes og integreres i Europa, ikke kulturer. Kulturer har ikke noe behov for beskyttelse under flyktningkonvensjonen, det er det mennesker som har. Det er derfor helt legitimt å hevde at noen kulturer ikke hører hjemme i Europa, både i betydningen at de ikke har sin opprinnelse her og at de heller ikke beriker oss. Kulturer som godtar kjønnslemlestelse, tvangsgifte og dødsstraff for homofili eller apostasi må bekjempes og begrenses. Det er ikke kulturrasisme å kritisere praksiser som man er imot på humanistisk eller kristent grunnlag, de to retningene som Grunnloven i Norge eksplisitt sier er verdigrunnlaget i kongeriket: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Her er det viktig å presisere at mange innvandrere – også muslimer – slutter seg til verdigrunnlaget.
Dommedagsprognosen underbygges slik: «1) En befolkningseksplosion uden sidestykke i menneskehedens historie i områder tæt på Europa – områder præget af sammenbrudte eller sammenbrydende stater (…). 2) Gode transportmuligheder til Europa og en kommercielt organiseret afskibning i afsenderlandene. 3) Et grænse- og forsvarsløst Europa(…).»
Nå har Jensen bygd opp teksten til det som er kronikkens retoriske høydepunkt: «Der er tale om, at europæerne modstandsløst lader sig kolonisere af folk fra en fremmed kultur, der ikke hører hjemme i Europa, men gerne vil nyde frugterne af europæernes flid og skaberkraft.» Utviklingen medfører voldelige konflikter i Europa, og han mener dette kan kalles en borgerkrig og at det er en del av det også pave Frans kaller «en tredje verdenskrig» – mellom muslimske terrororganisasjoner og kristenheten/Vesten.
Kronikken kan opplagt utfordres, men er den hinsides anstendighet?
Derom har striden stått. Rolness mener ja. Og det er et brått linjeskifte! Hans nye rolle som onkel lenkepoliti kolliderer med tidligere posisjoner: «Jeg er jo ingen stor diplomat, og det ønsker jeg heller ikke å være. Jeg vil spisse ting og få frem konfliktene i stoffet. Jeg mener ikke at fred alltid er det beste», sa han til DN i sommer. Rolness skrur debattklokken tilbake, folk skal henges ut og skremmes fra å mene noe kontroversielt om betente temaer som islam og innvandring.
Jeg lenket til Jensens kronikk fordi flere jeg stoler på hadde delt den, den løftet frem mange eksempler og satte dem inn i et stort historisk tablå av dramatiske folkevandringer, som har endret verden og som har potensial til – via konflikter, som dessverre preger verdenshistorien – å endre verden på nytt. Kilde og skribent virket seriøse. Det vises ikke til konspirasjoner og teksten forherliger ikke vold – to ting alle med rette bør ta skarp avstand fra.
Er prognosen til Jensen rett eller gal? Det kan ingen vite, heller ikke Rolness. Men det er lov å håpe at Bent Jensen tar feil.
Halvor Fosli er kultursosiolog, tidligere redaktør og forfatter. Kommer senere i høst med intervjuboken Fremmed i eget land.