Finnes altruisme?

Biologer har brukt mye energi på å redusere skillet mellom mennesker og andre pattedyr. Hverken anatomisk eller utviklingshistorisk er det store forskjeller, og mange mistrives uansett med forestillinger om mennesket som «Skapningens Krone».

Likevel forblir fenomenet mennesket en gåte. Et sted mellom fem og femti milliarder arter har besøkt kloden siden tidenes morgen. Ti millioner er her akkurat nå. De tar form, har sin tid, og forsvinner uten å etterlate seg særlige spor. Men de siste sekundene av livets historie har én art satt sitt bumerke så ettertrykkelig på alle klodens avkroker at det allerede nå kan spores både i klodens kosmiske omgivelser og i jordskorpen. Hva er det med mennesket?

Biologen David Sloan Wilson (ikke å forveksle med Edward O. Wilson, også han biolog) hevder svaret handler om altruisme. Det har riktignok folk tenkt før ham, men Wilson tror denne egenskapen har en evolusjonær forklaring, og det har skapt et visst oppstuss. For altruisme har vært betraktet med mistro blant biologer – ikke fordi de er slemme, men fordi uselvisk atferd og nestekjærlighet vanskelig kan få biologisk fotfeste i en verden der genspredning er første bud.

Nå handler forskning like mye om gode spørsmål som om gode svar. Og Wilson stiller gode spørsmål, blant annet i boken Finnes altruisme? Han oppfordrer særlig til å tenke grundigere over menneskers sosiale natur. For vår sosialitet handler om mer enn flokkens kos. Mennesker flyter mentalt så ettertrykkelig sammen at de helt glemmer tid og sted. Derfor blir man sittende og måpe foran banale b-filmer, man oppslukes av romaner og fortellinger, forarges over overgrep på mennesker man aldri har møtt og går i døden for felles guder. Fra man er liten veves man inn i flettverk som beror på en aldeles usedvanlig innlevelsesevne, og på langt mer enn analytiske evner. For mennesker utveksler hundre følelser som næres av kjærlighet og vekker både gjenkjennelse og selvforståelse, på tvers av tid og rom.

Andre pattedyr er ensomme. Mangelen på språk gjør at mangt av det de opplever, forblir utenfor de andres rekkevidde, og mye av det de lærte, følger dem i graven. Ganske visst er det dyp glede i det ordløse samværet med dyr. Likevel – hvilke kognitive og emosjonelle verdener deler ikke mennesker! Det er disse evnene som gjorde at Homo sapiens så hurtig kunne spre seg til alle kontinenter og naturmiljøer. At en steinrøys som Norge er blitt verdens beste land å bo i, beror på dette, og ikke på naturgrunnlaget. Den franske paleontologen Teilhard de Chardin kalte dette menneskehetens kognitive og kulturelle fellesskap for «noosfæren», og han mente den burde sidestilles med litosfæren og biosfæren, fordi den er like særpreget og skjebnetung for kloden som disse.

David Sloan Wilson ser for seg at de store evolusjonære overgangene i livets historie kan hjelpe oss til å forstå noosfærens biologiske forutsetninger, og der mener han også å se altruismens kilde. Disse overgangene beskriver særlig markante utviklingsrykk, og de gjør at livet på jorden minner litt om russiske dukker. De enkleste og eldste livsformene er primitive bakterieceller. En gang i en fjern urtid slo imidlertid noen av dem seg sammen til komplekse, såkalte eukaryote celler, som dermed fikk en lang rekke differensierte mikrostrukturer. En forutsetning for at det kunne skje, var imidlertid at den enkelte bakteries drift etter selvisk genspredning ble kneblet, og at den nye helheten ble gitt forrang. I et senere evolusjonært sprang slo de komplekse cellene seg sammen til kolonier. Ved inngangen til Kambrium (for 545 til 495 millioner år siden) differensierte disse seg til ulike organer i svære organismer, og dermed var enda et nivå av kompleksitet skapt. Men ved hver overgang måtte det som tidligere var en helhet sosialiseres inn i et nytt og overordnet aggregeringsnivå.

Det finnes imidlertid enda høyere organisasjonsnivåer, skriver Wilson, der hvert enkelt individ agerer som celle i en usynlig superorganisme. Samfunn av bier og maur beror ikke bare på dronningens føreregenskaper (slik man gjerne fremstilte det i mellomkrigstiden), men like mye på komplekse samhandlinger mellom arbeidere. Bisvermer avgjør for eksempel i fellesskap hvor de skal bygge bo, og forsøk viser at de er forbausende flinke til å finne den beste løsningen, selv om hver enkelt bie bare har kjennskap til et lite utsnitt av omgivelsene. Før svermen bestemmer seg, undersøker hundrevis av speidere området mens resten slapper av på et trygt sted. Når speiderne kommer tilbake, innledes en mental dragkamp, der del-kunnskapene fra hver enkelt summeres opp til en felles beslutning, som i forbløffende grad viser seg å være en optimal løsning. Bier er mer demokrater enn nazister.

Wilson mener slike superorganismer ligner menneskenes sosiale natur, og at dette innevarsler en ny evolusjonær overgang. Vårt deltagende sinnelag skyldes altså at individenes selviske legning ofres for det Wilson omtaler som menneskenes felles gruppebevissthet.

Store tanker må males med bred pensel, men fanden lurer i detaljene. Som biolog vil man gjerne vite hvordan dette i så fall kunne skje. Og Wilson er på det rene med at genetisk egoisme ikke gir altruismen gode kår, og at selvisk atferd fortsatt er utbredt. Han mener at driveren for det nye evolusjonære spranget er naturlig seleksjon på gruppenivå, der populasjoner av rene egoister tenkes å ha lavere fitness enn populasjoner dominert av altruister. Et mulig eksempel på slik gruppeseleksjon er sosiale normer, som holder egoismen i tømme og fremmer samarbeid. Vårt eget land kunne være et eksempel, og Wilson har faktisk et eget forskningsprosjekt – «The Norway Project» – der han i samarbeid med norske forskere prøver å forstå landets økonomiske og sosiale suksess ut fra de skisserte premissene.

Allerede Charles Darwin mente at grupper dominert av altruister under visse omstendigheter kunne utkonkurrere grupper av rene egoister, og mente dette var forklaringen på det britiske imperiets suksess. Men slike ideer ble ettertrykkelig tilbakevist på 1960-tallet – ikke bare fordi mange innså at viktoriatidens England kanskje likevel ikke var noen evig suksessoppskrift, men fordi det forutsetter at populasjoner holdes separert lenge nok til å etablere stabile forskjeller. Det finnes riktignok modeller som antyder at grupper med en viss frekvens av altruisme kan ha høyere fitness enn grupper av egoister. Kulturelle elementer spres imidlertid lett, og Wilson medgir selv at det ikke er noen normalsituasjon. Empirien som underbygger en slik mekanisme, er ikke veldig robust, og det bidrar til at få biologer fortsatt tror at altruisme kan fremmes ved naturlig seleksjon.

Wilsons hypotese skaper imidlertid også andre paradokser. For dersom «menneskeheten» skal forklares som et nytt aggregeringsnivå i et system av russiske dukker, fordamper selvets problem. Og i så fall brister underlaget hypotesen hviler på. For både Wilsons forskning og all annen vitenskap genereres jo nettopp av selvets uro, stilt overfor en uforståelig virkelighet. Selvet kan ikke reduseres til en blant flere russiske dukker, for det er brekkstangen som skaper mening og tonus, og som genererer og vurderer hypoteser.

Wilson reiser viktige spørsmål, men han prøver egentlig å løse kjærlighetens gåte ved å styre unna den mest umiddelbare erfaringen man har, nemlig det egne selvet, og heller vise til en slags menneskehetens fellesbevissthet. Men en slik omgåelse løser ikke problemet, for altruismens kilde kan ikke utledes av noe utenfor subjektet selv. Altruisme handler jo ikke bare om nestekjærlighet, men like mye om selvets kjærlighet til sine egne tanker, og disses affinitet for sannhet. Det burde også Wilson vite, som har sittet med tunga i munnviken og kjempet frem tanker han mener det er hold i. I likhet med alle andre som liker å tenke, ledes han av sannhetens imperativ, som bestemmes av selvets fordring til seg selv, og ikke til omgivelsene. Selvets problem kan derfor ikke løses ved å vise til noen menneskehetens gruppebevissthet.

David Sloan Wilson bryter ryggtak med problemer ingen har sikre svar på, og som kilde til nye spørsmål er hans forskning velkommen, selv om svarene han skisserer, ikke helt står til troende.

Og man kan fortsatt tro på kjærligheten – ikke fordi man forstår den, men fordi den vitner om livet og evolusjonens paradoksale skjønnhet.