Den siste uken før Stortinget tok sommerferie ble det, med unntak av KrFs stemmer, enstemmig vedtatt å dele foreldrepermisjonen likt mellom mor og far. Dette er nå lovfestet og ble gjort gjeldende fra 1. juli. Av de 46 ukene som står til rådighet, får mor og far 15 uker hver som ikke kan overføres til den andre, og 16 uker sammen til fri disposisjon. Med lik deling får hver forelder da 23 uker. Med alle fellesukene lagt til den ene, kan far eller mor få 31 uker.
Far er i dag en aktiv deltager i barnas liv, og dette er en positiv utvikling det må legges til rette for, heter det i begrunnelsen for de nye reglene. Men å likestille mor og far i barnets første leveår er å overse at deres situasjon dette året er grunnleggende forskjellig.
Kvinnesaksforkjemper og tidligere SV-politiker Toril Skard viser til boken Juks og juss (1975) i en kronikk om likestillingsloven i Klassekampen 12. juni. I denne boken påpeker kvinnelige jurister viktigheten av å skille mellom forhold der menn og kvinner stiller likt og følgelig skal behandles likt, og forhold der situasjonen er ulik og de derfor skal behandles ulikt – som ved en fødsel og i den etterfølgende ammeperioden. Lik behandling vil da føre til forskjellsbehandling og falle uheldig ut for kvinnen. Med like permisjonsrettigheter blir nå mors særegne situasjon oversett. Hvordan er det mulig?
Oversett er også at fedre, ifølge arbeidsmiljøloven, har rett til to uker omsorgspermisjon etter fødsel, og mange med full lønn, blant annet ansatte i staten og bedrifter tilknyttet Virke. For mor, derimot, inngår disse to første ukene i hennes øremerkede kvote. Altså har far nå rett til lengre samlet permisjon enn mor.
De nye reglene er en modifisert utgave av forslaget som ble lagt frem i fjor av Ellingsæter-utvalget, der mor og far med unntak av seks uker etter fødsel, ble behandlet helt likt, med like lang permisjon, uten mulighet til overføring av uker seg imellom. Det inngikk i forslaget at når fars permisjon tok slutt, var barnet garantert gratis barnehageplass, med opptak av barn hvert kvartal og en nedre aldersgrense på ni måneder. Mens foreldre som ønsket utsatt barnehagestart og forlenget, ulønnet permisjon, ville miste dagens støtte: Barnetrygd og kontantstøtte skulle opphøre og kanaliseres inn i gratis barnehage for alle barn.
Dette forslaget ble støttet av likestillingsministeren som fremholdt at et «tungt utvalg» sto bak det. Sant nok, dette var ni fageksperter, men alle innen økonomi og samfunnsfag, ingen med barnefaglig eller kvinnemedisinsk kompetanse. Fra helsefaglige miljøer ble det raskt påpekt at mors permisjon var for kort til å kunne amme i henhold til anbefalt norm: ni til tolv måneder, hvorav de første fire til seks med fullamming. Dette gir størst helsegevinst for mor og barn.
Etter sterke reaksjoner fra flere hold ble det så utarbeidet et mer moderat forslag som regjeringen la frem i vår og som nå er vedtatt. Men mor og far er fortsatt helt likestilt, og belastningen som følger med å bære frem et barn, er neglisjert.
Belastningen som følger med å bære frem et barn, er neglisjert.
For noen kvinner forløper tiden før og etter fødsel normalt og far kan tidlig ta over omsorgen hvis foreldrene ønsker dette. For andre er det store påkjenninger knyttet til svangerskap, fødsel og ammeperioden. Når far nå likestilles med mor i permisjonsrettigheter, blir hennes biologisk betingede innsats i reproduksjonen underkjent. Barnets behov for mer tid med mor blir ikke vektlagt, ei heller mors ønske om å kunne amme lenge. Med de nye reglene kan mor ta permisjon til barnet er syv måneder, så kan far overta. For kvinner som ammer i henhold til anbefalt norm er nedkortet permisjon like fullt et merkbart tap av opparbeidede rettigheter.
«Vaktskiftet» legger imidlertid til rette for at mor tidlig runder av det tette forholdet til barnet som utvikles i ammeperioden og raskt kommer ut i arbeid. Lik deling av foreldrepermisjonen begrunnes med at mor og far får lik mulighet til å stå i full jobb i småbarnsårene og dermed lik status og verdi som arbeidstager. Det vises også til at tidlig kontakt med far er positivt for barnets senere utvikling. Men tidlig kontakt kan etableres uten å frata mor verdifull permisjonstid. Fars to uker etter fødsel kunne omgjøres til øremerket fedrekvote. Det ville gi alle fedre mulighet til nær kontakt med barnet fra første stund.
Tidlig barnehagestart er et underliggende premiss for de nye reglene. Det blir opptak av barn hvert halvår, med nedre aldersgrense på ni måneder, og kontantstøtten opprettholdes «for foreldre med barn som trenger lang tilvenning til barnehage». Reglene er imidlertid utarbeidet før barnehageopprøret brøt løs, med avdekking av svikt i omsorgen for de minste barna, og før barnehagestudien «Blikk for barn» ble kjent. Den viser at barnehagene for barn under tre år gjennomgående har lav kvalitet. Ifølge barnehageforskning utgjør dette en risiko for barnas trivsel og utvikling, da små barn synes ekstra sårbare for lav kvalitet. 13 til 14 milliarder må til for å få tilstrekkelig bemanning gjennom hele dagen og bedre kvalitet, men det er ikke politisk vilje til å bevilge dette.
Barnehageansattes varsku-rop og påvisning av lav kvalitet i barnehagene gir grunn til bekymring. Det gjør også den norske studien som viser at ettåringer i barnehage reagerer med stress på den daglige, langvarige adskillelsen fra mor og far (Drugli m.fl. 2017). Barna har et svakt forhøyet stressnivå fra morgenen av og gjennom hele dagen når de er i barnehagen, og reaksjonen vedvarer i måneder etter oppstart. Forskerne anbefaler kortere dager, men mer enn 90 prosent av ettåringene i barnehage har oppholdstid på 41 timer i uken eller mer.
Det er altså usikkert om barnehagens omsorg for ettåringene er god nok og om barnehage er beste omsorgsløsning for så små barn. Da er det problematisk at permisjonsreglene ensidig er utformet med tanke på tidlig start.
Mye kunne vært vunnet ved å se lenger frem enn barnets første leveår. Med tilrettelegging for hjemmeomsorg i bortimot to år for foreldre som ønsker dette, blir det nok tid til rådighet for far uten at mor må gå fra barnet før ammeperioden er over.
Kanskje vil kostnadene ved dette bli mindre enn forventet. I dag er det store utgifter for samfunnet knyttet til mors og fars hyppige fravær fra jobb forårsaket av ettåringenes mange og lange sykdomsperioder det første barnehageåret, et forhold påpekt og kommentert i «Blikk for barn»-studien. Om lengre hjemmeomsorg synes dyrt på kort sikt, kan det være lønnsomt i et langt perspektiv dersom de første årene i barnets liv blir bedre for alle parter.
Uansett må de nye reglene revideres så mor blir bedre ivaretatt. I det minste må hun få rett til like lang permisjon som far nå har. Litt skam i livet – og ansvarlighet – må vi tro våre folkevalgte har.