Akademisk arbeid er ingen gave

Samfunnsvitenskapelige skandaler blir tilsynelatende stadig hyppigere. Mens fjoråret brakte oss en debatt om å omskrive kolonialismen, kom våren med nyheten om at et av de ledende «Open Access»-tidsskriftene innen antropologifaget viste seg som alt annet enn et fremskritt. Tidsskriftet HAU: Journal of Ethnographic Theory står nå i sentrum for en debatt om Open Access. HAU ble lansert i 2011 som en eksplisitt form for motstand mot profittbasert publisering. I stedet skulle HAU representere horisontale strukturer, gjensidighet, ja, en gave, som ordet «hau» viser til. Dette med referanse til maoriordet for den iboende «kraften» i gaver som dette ble brukt i Marcel Mauss' klassiske bok Gaven.

Oppstandelsen ble derfor stor da den kjente professoren i antropologi ved LSE, David Graeber, på sin blogg la ut en offentlig unnskyldning for sin involvering med HAU. Graeber viste til at tidsskriftet har gått bort fra sitt opprinnelige standpunkt og i stedet blitt åsted for massiv utbytting av unge forskere som gratis arbeidskraft, trusler og svindel utøvd av medlemmer av tidsskriftets redaksjon og rykter om fysisk vold. Graebers utspill fikk støtte av tidligere og nåværende medarbeidere i tidsskriftet som publiserte et anonymt brev der det redaksjonelle vanstyret ble utdypet. De rapporterte om tilbakeholdelse av lønn, trusler, utskjellinger, sexisme og utmattende arbeidspress. Nylig gikk HAU også bort fra Open Access ved å inngå i et publiseringssamarbeid med University of Chicago Press. Dette siste var ikke den store overraskelsen: HAU hadde for lengst blitt et elitistisk tidsskrift yndet blant «Oxbridge»-akademikere snarere enn et radikalt alternativ. Antropologifagets lovende stjerne innen åpen publisering er nede for telling. Skandalen har ikke bare rusket opp i uuttalte utbyttingsrelasjoner i et sentralt, anerkjent tidsskrift, men også igangsatt debatt om underliggende problemer med Open Access.

Open Access fremstilles gjerne som løsningen på et opplagt problem, nemlig at et begrenset antall kommersielle aktører tjener seg søkkrike på akademisk tekstproduksjon, og det uten å gjøre arbeidet selv. Ja, akademisk arbeid fremstår som en gave. Det er ikke vanskelig å se hvorfor: Akademikere forsker med finansiering fra offentlige eller private institusjoner, skriver så artikler og sender disse til tidsskrifter. Artiklene mottas og behandles av redaksjonen i tidsskriftet, som består av andre akademikere som ofte jobber gratis. Redaksjonen sender artiklene til fagfeller for vurdering. Fagfellene er andre akademikere som vurderer tekstene – ubetalt og uten at arbeidet «teller» i evalueringssammenheng. Tidsskriftet tjener deretter rått på å selge artiklene tilbake til forskningsinstitusjonene ved hjelp av betalingsmurer som utestenger allmennheten fra tilgang til forskningsresultatene. Mange forskere i det globale sør blir likeledes ekskludert, noe som har alvorlige implikasjoner for såkalt internasjonalisering av forskning. Ekskluderingen begrenser mulighetene for at deres perspektiver skal kunne utfordre debatter som oftest defineres av forskere i Vesten som befinner seg på den «rette siden» av betalingsmurer. I tillegg fører såkalte tellekantsystemer til at et begrenset antall tidsskrift blir særlig attraktive i et akademisk arbeidsmarked preget av økende konkurranse og midlertidighet.

Det er i denne sammenhengen at Open Access er blitt frontet som en utvei. I sin offentlige beklagelse skriver Graeber at fadesen HAU ikke bør sees som «bevis» på at Open Access som modell ikke fungerer. Det kan stemme. Men som Patrick Neveling skriver i et innlegg til debatten, er det viktig å poengtere at akademia er del av et kapitalistisk system og befinner seg ikke «utenfor» dette. Prekære arbeidsforhold, midlertidighet, arbeidsbyrder som forplantes nedover i systemet, er stadig mer utbredt i akademiske institusjoner – så vel som i kapitalismen generelt. Det er problematisk å tro at Open Access i seg selv skal kunne gjøre det mulig å unnslippe disse strukturene. Hvis Open Access blir en plattform som muliggjør at nettopp unge, prekære og midlertidig ansatte akademikere jobber gratis mot ideen om å fylle CV-en med meritterende virksomhet, er det en rimelig begrenset antikapitalisme vi har å gjøre med her. Hvis Open Access kun munner ut i at lesere unnslipper betalingsmurer, mens utbyttende systemer får fortsette i nye former, er det ikke det store fremskrittet.

Hvorfor ikke heller jobbe for praksiser der sårbare unge forskere kan kreve sin rett som arbeidere? For å få noe slikt til, bør man tenke på mer omfattende endringer. En mulighet er å opprette tidsskrift som ikke jobber med profitt som logikk. Tidsskrift som forsøker å holde på verdien som skapes gjennom akademisk arbeid i stedet for å gi denne bort som en «gave» til utbyttende aktører. Dette betyr ikke nødvendigvis at man skal operere ut fra forestillingen om at slike initiativ ikke krever penger. Tidsskrift som Human Geography: A New Radical Journal viser at det er mulig å opprette antikapitalistiske initiativ som ikke mater et ekspanderende profittsystem. Men det betyr ikke at slike initiativ er eller skal være basert på «gaver». Det er hardt arbeid å drive akademisk publiseringsvirksomhet. Og gitt at akademia faktisk er en del av verdenskapitalismen med all dens utbytting på alle nivåer, er det også nødvendig å insistere på å betales i «noe så banalt som penger», som antropologen Don Kalb skriver i et annet innlegg til HAU-debatten. Hvis man forestiller seg at akademisk verdi skal bli til av ingenting, er man farlig nær tanken om et pyramidespill.

Jostein Jakobsen