De nye, uverdige trengende

Hvordan definerer man «vi» i en nordisk kontekst? I menneskerettigheter og universalistisk solidaritet, eller i en tanke om borgeren som den viktige, verdige trengende? Dette er avgjørende spørsmål som former de fleste diskusjoner om flyktninger og etikk. Men det er sjelden de kommer så klart til uttrykk som i Janne Haaland Matlarys kronikk i Dagens Næringsliv 19. september. Her kommer Matlary med en rekke påstander om hva som er uetisk i migrasjonspolitikken. Hun mener blant annet at det er uetisk at man belaster andre lands velferdsstater ved å migrere til dem, og at migranter har en «plikt til å bli» i land de kommer fra.

Selv om Matlarys liste virker eklektisk, har de fleste påstander en ting til felles: Hun argumenterer for en etikk som støtter opp under en streng migrasjonspolitikk, og som definerer politikkens ansvar til først og fremst å omfatte dem som allerede er borgere av nasjonalstaten.

Matlarys etikk baserer seg på et enkelt prinsipp. Hun argumenterer for at alle land har primært ansvar for å ta vare på sine egne, slik «vi har primært ansvar for egen familie», «deretter for andre i den grad det er realistisk mulig». Med dette fremmer hun en variant av det såkalte subsidiaritetsprinsippet: Man skal først hjelpe familien, deretter de nærmeste i omgivelsene og deretter det større samfunnet.

Subsidiaritetsprinsippet har særlig vært utviklet som en ideologi for helse og sosialt arbeid i katolske land, for slik å forsvare at familien og (den katolske) kirken skal hjelpe først, og det offentlige bare i siste omgang. Denne tankegangen står i motsetning til en universell etikk som underbygger både velferdsstaten og de europeiske og internasjonale menneskerettighetsregimene.

I Norge har subsidiaritetsprinsippet hittil ikke spilt noen markant rolle. Men Matlarys innspill kan sees på som et forsøk på å snu på dette, og samtidig forskyve noen grunnleggende tradisjoner som har definert de nordiske velferdsstatlige tradisjoner.

Velferdsstatens verdigrunnlag er utviklet gjennom de to siste århundrene for nettopp å hindre at bare «de verdig trengende» (de som familien/kirken mente trengte det) skulle få offentlig bistand. Matlary gjeninnfører skillet verdig/uverdig trengende på nytt; hun gjør borgere til verdig trengende, migranter til uverdige.

«Er man borger, er man borger», mener hun. Med en slik logikk er velferdsstaten i sin essens definert av en partikulær, heller enn en universell etikk. Rettigheter følger ikke den liberale tanken om likeverdighet, men har sitt utspring i det familiære, i det at man deler felles etnisk og kulturell arv.

Selv om motsetningene mellom dens ekskluderende og inkluderende trekk lenge har preget velferdsstaten, representerer Matlarys etikk en tydelig innsnevring av det universelle rommet. Fellesskapet lukkes, grensene stenges.

Velferdsstatens historie er ikke bare ærefull. Det kan bevitnes av minoriteter (samer, kvener og rom) og marginaliserte grupper (tatere, homofile). Men den er også en historie om hvordan nye grupper har fått status som fullverdige medlemmer og bærere av rettigheter (de fattige, kvinner, LGBT-grupper og så videre).

I Norge i dag er omtrent 14 prosent av befolkningen innvandrere. Selv om ikke alle er borgere i juridisk forstand, så er de bidragsytere til samfunnet og bærere av en rekke rettigheter. Dette viser behovet for etiske refleksjoner og moral som forankrer seg i grunnleggende verdier på en helt annen måte enn det som skjer i subsidiaritetsprinsippet. En slik lesning av hvem «vi» er har i senere tid fått stadig større politisk gjennomslagskraft, ikke bare på den politiske ytre høyresiden

Med sin kronikk har Matlary valgt det hun selv kaller for «den hobbesianske siden», der makt og rett blir sidestilt. Med det knytter hun an til de mindre ærerike tradisjonene nevnt ovenfor. Det er en tenkning Matlary ikke er alene om å ha. Den resonnerer sterkt med Trumps motto «America first», eller i denne konteksten: «Norway first.»

Etter vår mening reflekterer Matlarys argumentasjon ikke bare et realpolitisk syn på hva som er i nasjonens interesse. Hennes argumentasjon følger logikken til en ekskluderende nasjonalisme, hvor ikke-borgere ensidig blir stemplet som trusler mot nasjonene sikkerhet, velferd og levemåte. Det lukkede fellesskapet forstås som konstant truet.

Blant Matlarys etiske prinsipper står det ikke bare at det er uetisk at noen deler av en by eller et land skal endre karakter og kultur ved at den nasjonale majoriteten blir en minoritet på grunn av migrasjon, men også at det er uetisk av regjeringer å ikke sørge for at «illegal grensesetting elimineres i en tid der terrorisme er et økende problem».

Migranter og flyktninger er først og fremst noen «vi» skal beskytte «oss» mot. Gjennom assosiasjoner med terrorisme mistenkeliggjøres alle asylsøkere og blir først og fremst sett på som potensielle sikkerhetstrusler, ikke mennesker på flukt.

Lignende argumentasjon om asylsøkere og migranter er blitt aktivt brukt blant populistiske nasjonalister i Europa. I Ungarn har autoritære Viktor Orbán kategorisk avvist EUs kvoteforslag om byrdefordeling av flyktninger med henvisning til migrantenes angivelige kriminelle natur. Frykten for at en nasjonal majoritet skal bli en truet minoritet i egen by, er også et kjent argument brukt av nasjonalister – fra Marine Le Pen i Frankrike til Jimmie Åkesson i Sverige.

Matlarys partikulære etikk er dypt problematisk for Norges menneskerettslige forpliktelser, som byger på etisk universalisme og en mer åpen forståelse av «vi» (som medmennesker og borgere i bred forstand). Mener hun at asylsøkere også har «plikt til å bli» i de landene de kommer fra?

Selv om prinsippet om at man først skal hjelpe sin nærmeste familie har hatt utspring i den katolske tradisjonen, står Matlarys argumentasjonen også i sterk kontrast til den form for etisk universalisme som i dag støttes av Kirkens Verdensråd, Vatikanet inkludert. I en nylig publisert erklæring fra en konferanse arrangert av Kirkenes Verdensråd, der sentrale deltagere fra Vatikanet deltok, fremholdes en ganske annerledes forståelse av familie: «We are all migrants and sojourners, and we are all members of the one human family.»

På denne bakgrunn fremstår Matlarys etikk som et forsøk på å avvise den form for universelt ansvar som kommer til uttrykk i en lang tradisjon av etisk tenkning. Det dreier seg om den felles forpliktelse for det humane som finnes i menneskerettighetstenkningen, velferdsstatens sosialt inkluderende profil og standpunkter i både den katolske og i mange protestantiske kirker i dag.

Det foregår uten tvil en sterk og intens diskusjon om etikk og migrasjon i dagens Europa. Den hobbesianske tenkningen, der mennesker tar først være på seg selv og sine egne, står i motsetning til en lang historisk tradisjon av ansvarlig universalisme. Denne universalismen forener både troende og ikke-troende og har dannet grunnlag for det beste i det vi kan kalle en europeisk humanisme.

Katja Franko

Professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Det juridiske fakultet, UiO

Cathrine Thorleifsson

Forsker ved C-Rex, Senter for ekstremismeforskning

Trygve Wyller

Professor ved Det teologiske fakultet, UiO