Denne situasjonen krever en ny form for samhandling mellom medisin og humaniora. Nylig har vi derfor lansert en global tenketank for medisinsk humaniora i BMJ: Medical Humanities. Denne helgen var forskere fra fem kontinenter samlet for å reflektere over grenseflatene mellom de to fagområdene på konferansen «Cultural Crossings of Care».
Kunnskap om kulturelle forhold er nyttige kommunikasjonsverktøy. Kulturkunnskap er redskaper for etisk bevissthet, omsorg og medmenneskelighet. Men kultur har også en mer grunnleggende betydning for helse: Kulturelt ubehag kan være sykdomsskapende, og økt forståelse for de kulturelle aspektene ved sykdom er derfor også helsefremmende.
Inntil nå har medisinsk humaniora vanligvis blitt forstått som en pedagogisk støttedisiplin til medisinen som kun tilbyr studentene kunnskap om historie, litteratur og filosofi som redskap i kommunikasjon med pasientene. Vår samtidssituasjon stiller imidlertid mer grunnleggende krav til samhandling mellom medisinsk og humanistisk kunnskap:
Ved Hôpital Cochin i Paris har en tverrfaglig gruppe ledet av Marie Rose Moro og Julia Kristeva spesialisert seg på ungdom med flerkulturell bakgrunn med ulike typer helseproblemer. Flere av ungdommene erfarer et «symbolsk tomrom» og manglende gjenkjennelse i det franske samfunnet.
En av pasientene var «Souad»; en radikalisert tenåringsjente med alvorlig anoreksi. Full av selvforakt og verdenshat lukket hun seg inne og kommuniserte kun på nett. Hun postet hatefulle meldinger om sin «gudløse» familie og drømte om å dø i Syria. Under behandlingen begynte Souad å finne glede i å fortelle om sitt liv og i å finne språklig uttrykk for sine lidelser. Hun deltok på skrive- og teaterverksteder og leste arabisk poesi oversatt til fransk. Språket begynte nå å erstatte meningsløsheten, og motvirket både anoreksien og trangen til å dø som martyr. Souad fant ny mening i språket. Ikke fordi hun begynte å beundre litterære klassikere eller tilpasset seg det franske samfunnet. Snarere var det fordi hun evnet å etablere et mellomkulturelt symbolsk rom der hun fant ny kulturell identitet – og et nytt kroppslig fotfeste.
Dette eksempelet reiser spørsmål om hvorvidt skillet mellom «harde» og «myke» vitenskaper er fruktbart i møte med dagens helseutfordringer. Her kan medisinsk humaniora spille en viktig rolle både ved å gi nye innsikter i den globale samtidens helseutfordringer og ved å skape et tverrfaglig rom for utforskning av både medisinske og humanistiske grunnlagsproblemer.
For å illustrere problemet tar vår tenketank utgangspunkt i den romerske myten om gudinnen Cura, som etter å ha skapt mennesket i leire henvender seg til Jupiter for at han skal puste sjel i skapningen. Dette resulterer i en strid mellom Cura, Jupiter og Terra om hvem som skal ha herredømme over mennesket. Saturn avgjør saken ved å fordele ansvaret for mennesket: Etter døden får Jupiter sjelen og Terra legemet, mens Cura får råderett over mennesket i livet.
Fortellingen peker på to ulike aspekter ved menneskets liv: Det biografiske der Cura forvalter sammenhengen, og det biologiske, der denne sammenhengen er delt mellom Jupiter og Terra. Menneskets biografiske liv er en prosess (representert av Cura) der sjel og legeme, sykdom og helse er vedvarende sammenvevd. Menneskets biologiske liv er derimot oppdelt i sjel og legeme, sykt og friskt, som absolutte og adskilte tilstander. Med denne oppdelingen blir menneskets helse objektivert til en tilstand, mens sykdom betraktes som en mangel ved denne tilstanden. Et slikt statisk begrep om helse og sykdom ligger til grunn for den dominerende forståelsen av medisinsk kunnskap som kunnskap om «mangeltilstander» (patologier) som kan utforskes uavhengig av det biografiske livet til den enkelte pasient. Dette skillet mellom det biografiske og biologiske livet er en kontinuerlig utfordring for medisinen:
Medisinen dømmes til et vedvarende arbeid med å overvinne skillet mellom biologi (biomedisinens felt) og pasientens biografiske liv der sykdom og lidelse utspiller seg som individuell erfaring. En rekke medisinske praksiser, som «kunnskapstranslasjon» og «health literacy», er blitt mobilisert for å forbinde disse feltene: Formålet med kunnskapstranslasjon er å gjøre kunnskap om medisinske tilstander og behandling relevant for enkeltmennesker, mens «health literacy» vil gjøre pasienter til selvstendige brukere av helseinformasjon. Begge praksiser har således til hensikt å tilpasse medisinsk kunnskap til pasientens konkrete livssammenhenger. Samtidig er utfordringen at de også forutsetter kultur- og kontekstløse individer – eller «brukere» som kun skal ta til seg kunnskap som vitenskapen allerede har ferdigstilt.
Også humanvitenskapene strever med dette skillet: De blir redusert til tamme «dannelsesfag» uten materiell betydning eller nytte. Men som vi så i Souads tilfelle, representerer hennes nye språklige bånd mye mer enn et «mykt» kulturelt supplement til den «harde» biomedisinske behandlingen. Hennes investering i nye kulturelle symboler var en viktig helbredende faktor. Kulturelle, symbolske og språklige bånd har harde medisinske konsekvenser.
Medisinske problemer er uomgjengelig sammenvevet med kulturelle problemer: Hvilke sykdommer det forskes på, og hva som defineres som sykdom og helse, er politisk og kulturelt bestemt – og få medisinske innovasjoner handler om ren biomedisin. Når nye medisinske teknologier skal rulles ut i praksis, utgjør dette alltid en kulturell og politisk utfordring. Slike biokulturelle problemer kan kun løses ved å skape en møteplass for medisinsk og humanistisk vitenspraksis.
Men et slikt møte krever også at begge vitenpraksiser gransker seg selv kritisk. For oss er medisinsk humaniora et sted der både det å redusere liv til biologi (naiv positivisme) og det å redusere lidelse og helseulikhet til kultur (naiv relativisme og sosial konstruktivisme) blir radikalt problematisert.
Det er i arbeidet med slike grunnleggende kunnskapskritiske spørsmål at medisinsk humaniora kan spille en avgjørende rolle.
Julia Kristeva
Vinner av Holberg-prisen, professor emerita, Université Paris-Diderot
Marie Rose Moro
PhD, MD, Université Paris-Descartes
John Ødemark
Førsteamanuensis, Det humanistiske fakultet, UiO
Eivind Engebretsen
Professor, Det medisinske fakultet, UiO