Utenriksdepartementets nasjonale konferanse om trosfrihet 12. november, vitner om liten vilje til å diskutere trosfrihetens begrensninger og problemområder.
UD har lenge arbeidet for å beskytte menneskerettighetene som en helhet der hver av enkeltrettighetene bygger opp under og forsterker hverandre. Den nye satsingen, der Norge skal bidra til å fremme trosfriheten globalt, staker dermed ut en ny kurs for norsk politikk, bort fra et felleseuropeisk perspektiv som ser trosfriheten i sammenheng med andre rettigheter, og over til et amerikansk perspektiv som løfter frem trosfriheten som en unik særrettighet.
Denne kursendringen er ikke bare uheldig for det norske utenrikssamarbeidet med EU – et ensidig fokus på trosfriheten, løsrevet fra det øvrige menneskerettighetsvernet, risikerer også å forverre situasjonen i de landene der trosfriheten i dag er under press. Faren er ikke bare at fokuset på trosfrihet overskygger for andre og mer presserende problemer, men at et slikt ensidig fokus i enkelte tilfeller kan forverre situasjonen for utsatte grupper.
Det er ingen tvil om at religiøse minoriteter forfølges mange steder i verden, og at dette ser ut til å øke på verdensbasis. Beskyttelse av trosfriheten er et av mange virkemidler som kan tas i bruk for å beskytte sårbare grupper, og det er all grunn til å ønske velkommen at utenriksministeren og norske politikere engasjerer seg for forfulgte minoriteter. Dette økte fokuset avspeiler seg også i statsbudsjettet med økte bevilgninger til norske organisasjoner som jobber for trosfrihet globalt.
Likevel er det altfor få som stiller spørsmål ved om trosfrihet er det viktigste og riktigste verktøyet til å forstå og forhindre forfølgelsen av minoriteter: Skyldes konflikter i land som Nigeria brudd på trosfriheten alene, eller kan kamp om ressurser og politisk makt være vel så viktige forklaringer?
Religion alene er sjelden årsak til konflikt; følgelig er heller ikke trosfrihet alene nøkkelen til fred.
På konferansen løftes blant andre rohingya-minoriteten i Myanmar frem. Men rohingyaenes problemer handler om manglende statsborgerskap og mangel på grunnleggende sosiale og økonomiske rettigheter, ikke først og fremst friheten til å tro på hva de vil. Sterke krefter i amerikansk UD tolker rohingya-krisen som et spørsmål om trosfrihet, og ifølge dem er det økt trosfrihet som vil kunne bedre rohingyaenes situasjon. Det er imidlertid lite som tyder på at dette vil hjelpe. Snarere kan slike initiativer ha motsatt effekt, ettersom et ensidig fokus på religion kan forsterke religiøse skillelinjer og fungere som bensin på bålet for buddhistiske nasjonalister.
Religion alene er sjelden årsak til konflikt; følgelig er heller ikke trosfrihet alene nøkkelen til fred. Regjeringen ønsker å verne om religiøse minoriteter, men skal dette arbeidet lykkes, kreves en kritisk diskusjon om hvilke virkemidler som er best egnet til å beskytte dem. Dette krever detaljerte analyser av lokale konfliktlinjer, av muligheter for samarbeid og beskyttelse av marginaliserte grupper, og ikke et ensidig fokus på trosfrihet, slik den amerikanske administrasjonen legger opp til.
Om en snau måned fyller Menneskerettserklæringen 70 år. Erklæringen ga ingen enkle løsninger på menneskerettsbrudd verden over, men representerte startskuddet for en verdensomspennende bevegelse for beskyttelsen av menneskerettighetene som et helhetlig rammeverk for hvordan statene skal behandle borgerne sine. Idet vi går inn i erklæringens syttiende år, er det vernet om dette rammeverket, og ikke enkeltstående særrettigheter, som bør danne grunnlaget for Utenriksdepartementets arbeid.