I løpet av det siste året har Harvard, Stanford og Yale University opprettet nye fag om lykke, mening og livskvalitet – og studentene strømmer til. Ved Yale har Laurie Santos sitt kurs «Psychology and the Good life» blitt det mest populære faget i universitetets 300-årige historie.
I et nytt valgbart kurs på NHH har vi gitt studentene en tilsvarende mulighet til å ta et steg tilbake, og fordype seg i psykologisk forskning på lykke og det gode liv. Det som vi trodde ville bli et nisjekurs for de spesielt interesserte har fått over 250 påmeldte studenter. Hva skjer?
Den kanskje mest åpenbare forklaringen, er at vi rent forskningsmessig vet mer om disse tingene enn før. Samtidig er det et tema som angår de aller fleste av oss, og som psykologifaget ikke er alene om å være opptatt av. Også i vår nabodisiplin, atferdsøkonomien, forskes det nå i storskala på disse problemstillingene.
Hva som skaper trivsel og mening i livet er særlig relevant for de som en dag skal bli ledere, med stor innvirkning på arbeidshverdagen til andre mennesker og samfunnet vi lever i. Interessen for dette faget er nok også et uttrykk for en ny tidsånd, der flere enn før har kommet i posisjon til til å ta sine egne livsvalg — og reflekterer over hva de egentlig vil gjøre med denne friheten. Mer frihet gjør det ikke nødvendigvis enklere å ta gode valg. Samtidig ser vi at økonomifaget og økonomiutdanningene rommer flere perspektiver enn før, og har koblet sett tettere på idéer og metoder fra den eksperimentelle psykologien. Så hva har vi lært så langt?
En første lærdom fra forskningen er noe så kjedelig som et forbehold. En stor del av lykkefølelsen vår drives av faktorer som vi ikke har kontroll over selv: Gener, personlighet, evner, oppvekstvilkår og samfunnsforhold. Alt dette legger føringer for hvem vi er og hva vi kan bli, og til sammen skaper de rimelig stabile forskjeller i hvorvidt folk ser lyst på livet eller ei. Fjoråret er som regel den beste indikatoren for hvordan det neste året vil bli. Men! Forskningen viser også at endring og utvikling er mulig, og at det finnes en rekke faktorer som kan gi oss et dytt i riktig retning.
Dermed vil en nøktern tilnærming tilsi at noe av lykken vår kan vi påvirke til det bedre gjennom valgene vi tar; noe av det kan læres. I beste fall kan denne kunnskapen bidra til å gjøre livet litt rikere og mer meningsfullt, samtidig som det øker toleransen for påkjenninger, nedturer og lidelse. For det eneste som er helt sikkert, er at fremtiden vil bestå av begge deler – både for dagens studenter og for alle oss andre.
Forskningsmessig er det ett tema som går igjen: Lykkefølelsen har svært ofte sosialekilder. Korrelasjonsstudier viser at lykkelige mennesker prioriterer meningsfulle relasjoner med andre, og setter av mer tid til jevnlig sosial kontakt. De er mer generøse og hjelpsomme, og er mer takknemlige for den hjelpen de selv får. De har også en tendens til å trives bedre med studier og arbeid, og til å gjøre en bedre jobb der de er. Mange opplever et høyere formål med det de gjør, gjerne som del av noe som er større enn de selv.
I motsatt ende av skalaen har studier vist at langvarig ensomhet er en like sterk risikofaktor for tidlig død som røyking. Dette betyr at den negative effekten av ufrivillig isolasjon er høyst reell. Det er stor forskjell på å nyte tiden i eget selskap, som mange av oss kan sette pris på, og å vite at ditt eget selskap er alt du har. Kanskje kan man si at lykkelige mennesker er mer sosialt forankret — som del av nære vennskap eller en vennegjeng, et parforhold eller en familie, en arbeidsplass eller et fagmiljø, et idrettslag eller en kulturarena, en «flokk» å høre til i.
Eksperimenter lar oss si noe om årsak-virkning, og disse studiene tyder på at årsakssammenhengen går begge veier. Det er ikke bare slik at de som fra før har det bra gjør mer av de «riktige tingene», det virker også motsatt: Bedre sosial forankring gir positive effekter på lykke, mening og livstilfredshet. Mer generøsitet, mer takknemlighet, sterkere bånd til andre mennesker – det gjør oss godt, og vi trenger det.
Samlet sett betyr dette at enkeltindividets lykke henger nøye sammen med tilgangen på meningsfulle relasjoner og sosiale felleskap utenfor individet. I en egen studie (foreløpig upublisert), fant vi nylig at høy grad av sosial tilhørighet er forbundet med høyere lykke, og at sosial eksludering kan gjøre folk ulykkelige gjennom å skape en forventning om at flere avvisninger står for tur. Det vil si at det å stå utenfor ikke bare gjør vondt her og nå; det påvirker også vårt forhold til fremtiden.
Annen forskning fokuserer på betydningen av helse og livsstil. Disse faktorene er kanskje så åpenbare at folk glemmer hvor viktige de faktisk er. Her viser ulike studier at en treningsøkt på 30 minutter er nok til å motvirke depressive symptomer, og kan gi mer energi og bedre humør helt til neste dag. Søvnmangel gjør selv de friskeste av oss nedstemt og utslitt (bare spør en småbarnsforelder), og tilsvarende kan et dekket søvnbehov på 7-8 timer per natt gi oss et markant løft. I en hektisk hverdag og en «alltid på»-kultur kan det være vanskelig å få nok, men søvn og fysisk aktivitet fungerer som en fornybar energikilde. Heller enn å skryte av at man «klarer seg helt fint på lite søvn», slik som noen gjør, burde vi kanskje heller skryte av oss selv i de periodene vi sover nok. Dét gjør oss både lykkeligere, friskere, og mer robuste.
Når det kommer til penger og rikdom, er den positive effekten på lykke sterkt avtagende jo mer du får – selv om vi tror at den vil fortsette å øke langt inn i fremtiden. Å gå fra under gjennomsnittet til gjenomsnittet kan med andre ord bety en hel del, men derfra og oppover spiller årsinntekten en gravis mindre rolle for hvordan vi har det. Samtidig ser vi at folk sine forventninger er nokså dårlig kalibrert på dette området: Vi har en tendens til å overvurdere den langsiktige betydningen av materielle goder, og undervurdere de sosiale faktorene.
Avslutningsvis ser kombinasjonen av sosiale felleskap med personlig eierskap til egne veivalg ut for å være spesielt viktig. Eller sagt med andre ord; en god balanse mellom behovet for tilhørighet med behovet for autonomi. De som fokuserer på målsettinger som er drevet av såkalt indre motivasjon har en tendens til å trives bedre enn de som fokuserer på ytre motivasjonsfaktorer. Dette kan innebærere å «spille seg selv god» ved å sette seg i situasjoner som man faktisk trives i, og oppsøke aktiviteter som gir glede og mening i seg selv. Da får man god bruk for de interessene og talentene man måtte ha, og man gir seg selv en sjanse til å mestre noe. Det kan også bety å bytte bort penger i mer kvalitetstid (hvis man har nok penger), eller å prioritere felles opplevelser over innkjøp av enda en ting. Igjen viser forskningen at de som anser seg selv som lykkelige opplever mindre tidspress, og rapporterer oftere at de har «god nok tid» til det som betyr aller mest for de.
Lykke og livskvalitet handler med andre ord ikke bare om hvor mye du får til, men kanskje aller mest om hva du gjør og hvordan du prioriterer. Ethvert «nei» muliggjør et aktivt «ja» til noe annet. En kaffe med en god venn, for eksempel.
Hallgeir Sjåstad
Psykolog og forsker, FAIR Insight Team ved SNF/NHH
Helge Thorbjørnsen
Professor ved NHH