Kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen (1824–1908) skrev i 1870 flere artikler i Dagbladet der hun forsvarer John Stuart Mills ideer i The Subjection of Women (1869). Filosofen Mills radikale oppgjør med all underordning av kvinnen vakte negative reaksjoner, også blant kvinner. Hansteen løfter i sitt forsvar i praksis frem en idé om det kvinnelige og mannlige som noe vi gjør, mer enn er. Dette gjør henne til en forløper for performativ kjønnsteori.
Hansteen er kjent som en av frontfigurene for kvinnebevegelsen i Norge gjennom de siste tiårene av 1800-tallet. Hun holdt foredrag i offentligheten om kvinnesaken, trolig som den første i landet. Etter hvert tok hun også pennen fatt, først som landsmålsaktivist, senere skulle det bli kvinnesaken som ble gjenstand for forfatterskapet. I tekstene kommer det frem at hun hadde sans for humor. Hansteen forfektet kvinnens rett til å ta like mye plass som mannen. Ikke overraskende manglet det ikke på kritikk. Hun hadde også rykte på seg for å være sint og eksentrisk, noe som gjorde henne til et yndet objekt for karikaturer.
At en sterk kvinne på 1800-tallet ble mer kritisert for å være sint, enn anerkjent for å være morsom, overrasker vel ikke. På dette punktet var Aasta Hansteen ikke så ulik det komiker Sigrid Bonde Tusvik er nå: en kvinne som tør å ta plass og har humor, men som blir beskyldt for å være humørløs når hun påpeker skjevfordeling mellom kjønnene. Viser ikke reaksjonene på Tusviks kritikk av Humorprisen i år nettopp det?
Aasta Hansteen var ikke så ulik Sigrid Bonde Tusvik.
Hansteen posisjonerer seg bredt i kvinnesaken. I de fyldige artiklene i Dagbladet forsvarer hun Mills ideer i Kvindernes Underkuelse (Georg Brandes' oversettelse, 1869) mot kritikk fra blant annet en anonym kvinne i Morgenbladet som beskyldte Mill for å fremsette ideer i strid med Bibelens lære. Mill hevder at vi ikke engang kan vite om kvinnen ønsker å gifte seg og få barn, for hun ikke har fått friheten til å velge. Slike ideer er ifølge denne kvinnen et tegn på at opplysningstenkningen har gått for langt. Kvinnen skal være en medhjelp for mannen, men underordne seg ham som sin herre og holde seg i bakgrunnen.
Selvbestemmelse for kvinner er en forutsetning for å være en medhjelp for mannen, argumenterer Hansteen. Er kvinnen uselvstendig, blir hun en byrde, ikke en støtte. Hun poengterer også at den anonyme kvinnen faktisk har ansett sin mening om saken verdig offentlighetens lys, noe som ville vært nærmest utenkelig så lenge kvinner juridisk sett var som barn å regne (Hansteen refererer til at ugifte kvinner i 1842 fikk (begrenset) myndighet). Ved å demonstrere at denne kvinnen er et skjønt produkt av den samme tidsånden hun kritiserer, vil Hansteen overbevise om at det ikke er grunn til å frykte kvinnefrigjøringen som banker på døren.
Hansteen analyserer hvordan frihetsidealene i første omgang kun har vært til glede for mannen. Kvinnen og mannen har dyrket mannen og ydmyket kvinnen slik at han er blitt en «Skabningens Herre» og hun en «Fruentimmer» (eg. «kvinneværelse»). Som hun skrev i Kvindernes Mening om 'Kvindernes underkuelse' 6. august 1870:
Forsaavidt passede disse To, ‘Skabningens Herre’ og ‘Fruentimmeret’, godt sammen som Samtidige, at medens hans Selvfølelse var saa opsvulmet at han ingen Plads ville indrømme henne ved siden af sig, saa var hun svundet ind til et skyggeaktigt Begreb, der blev betegnet ved et Ord, der kun kan betyde noget Livløst.
Relasjonen mellom kjønnene er altså for Hansteen et utslag av en historisk situasjon. Betydningen av det kvinnelige og mannlige er resultat av deres samhandling under disse forholdene.
I Hansteens analyse får dermed kjønnsidentitet det filosofen Judith Butler kaller et performativt aspekt. Performativitetsbegrepet innebærer kort fortalt at gjentagende handlinger og ritualer sementerer forventninger til kjønnene. Kvinnen var blitt en «kuet undertrykt Stakkel og han en overmodig uretfærdig Daare», men som Hansteen påpeker med humoristisk snert: «Da jo Smiger som bekjendt har en mere berusende Virkning end Ydmygelse», førte dette til størst «Begrebsforvirring» hos mennene, til den rene «Sindsforvirring». På bakgrunn av dette gir hun Mill rett når han oppfordrer mannen til å tre ned fra sin trone.
Etter å ha konstatert at tidens kvinnelighet og mannlighet må begraves, unnlater Hansteen interessant nok å utdype hva det isteden skal være. Riktignok finner hun Mill vel radikal til tider, og hun viser til Bibelens ord om kvinnen som mannens medhjelp, men for Hansteen fordrer dette kvinnens selvstendighet. Og det performative ved antydningene hennes om hvordan dette vil skje, er påfallende. Kvinnen må få tre ut av bakgrunnen. Hun må være fri til å foreta seg oppsiktsvekkende ting. Hennes plass må ikke være i skyggen av mannen. Det er gjennom begge kjønnenes rett til å ta plass, at de kan komme ut av den forvirrende avgrunnen forholdet mellom dem var sunket ned i. Verden blir slik som en scene i Hansteens analyse, der kjønnenes identitet og sameksistens vil få nytt innhold.
Det er oppsiktsvekkende hvordan Hansteen renvasker de progressive kreftene i kvinnekampen for anklager om oppvigleri mot den rette lære – og ikke minst hvordan hun snur opp ned på forholdet mellom handling og kjønnsidentitet 120 år før Butler. Mannen oppfører seg ikke som en «inbilsk Daare» og kvinnen som en «undertrykt Stakkel» fordi det er sånn de fra naturens side er. De er blitt sånn fordi mannen i deres samhandling ble opphøyd. Hansteen forsøker å berede grunnen for en «Omvæltning», der retten til å ta opp plass er lik for begge kjønn.
Tiden vil så vise hvem de blir. Hansteen selv fortsatte kvinnekampen en periode i USA. Hetsen ble tøff i Norge. Er man kvinne og lar seg provosere over at kvinner havner i bakgrunnen, blir man møtt med hersketeknikker, på 1800-tallet så vel som i dag. Når kvinner tar plass i offentligheten, er de mer utsatt for visse typer hets. Samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali er enda et klart eksempel på det. Som den fremtidsoptimisten Hansteen var, hadde hun garantert trodd vi ville ha kommet lenger. Det gjenstår fortsatt arbeid om vi skal komme dit at jenter kan reagere på urettferdigheter på vårt kjønns vegne, uten at personangrepene kommer strømmende. Hvis vår opplevelse av hvem vi er og hva vi kan foreta oss som kvinner er et produkt av hva vi gjør og hvilke forventninger som rettes mot oss, blir ikke dette arbeidet mindre viktig! Blant kvinnesaksforkjempere som vi i dag står på skuldrene til, er Aasta Hansteen.
Heidi Karlsen
Stipendiat ved UiO på prosjektet «Data-Mining the Digital Bookshelf»
Avisartiklene i Dagbladet og Morgenbladet er tilgjengelige digitalt takket være Nasjonalbibliotekets store digitaliseringsprosjekt og database, Bokhylla.