De første timene etter store terrorangrep er ofte preget av informasjonskaos, forvirring og spekulasjoner. Det tar tid før det kommer offisiell, pålitelig informasjon om hva som har skjedd. I mellomtiden er sosiale medier for mange en viktig kilde til nyheter, samtidig som de også fyller en annen viktig funksjon: Som kanal for å uttrykke sympati og støtte, og å bearbeide følelser.
Sosiale medier kan imidlertid også brukes til å spre frykt og feilinformasjon i krisesituasjoner, og til å oppfordre til vold – som vi har sett eksempler på de siste månedene. Terrorangrepene mot to moskeer i New Zealand i mars ble strømmet direkte på Facebook. Myndighetene i Sri Lanka stengte tilgangen til sosiale medier som Facebook, Twitter og Whatsapp etter terrorangrepene i påsken, i frykt for falske nyheter, propaganda og opptøyer.
Kan sosiale medier gjøre så mye skade i denne typen situasjoner at det kan forsvare en slik radikal innsnevring av informasjons- og ytringsfriheten?
Forskningen vår på bruk av sosiale medier i etterkant av terrorangrep, blant annet i forbindelse med 22. juli-angrepene og Bataclan-terroren i Paris i 2015, viser tydelig at sosiale medier spiller en viktig rolle for mange når det gjelder å hente informasjon, uttrykke følelser og diskutere hendelser. På sitt beste bidrar de sosiale mediene i slike situasjoner til å samle folk om felles verdier i en turbulent tid, og til å møte vold med fredelige demonstrasjoner, som rosetoget etter 22. juli.
Samtidig ser vi også negative konsekvenser av bruk av sosiale medier under slike hendelser. På samme måte som sosiale medier kan lette organiseringen av fredelige demonstrasjoner kan de også bidra til organiseringen av uønskede aktiviteter slik som voldshandlinger og angrep på ulike grupper. Særlig Facebook er blitt kritisert for å skru sammen algoritmene sine på en måte som gjør at det som vekker engasjement får størst synlighet og spredning. Dette betyr at konfliktstoff lett forsterkes i den digitale offentligheten. Forskning fra Finland viser at andelen unge som hadde observert netthets økte kraftig fra 2013 til 2015, og at netthetsen i økende grad omhandlet temaer som terror, etnisitet, religiøsitet og politikk.
Samtidig viser vår egen forskning, i likhet med flere internasjonale studier, at folks følelser har betydning for hvordan de henter politisk informasjon og diskuterer politiske spørsmål på nett. En særlig interessant forskjell, med stor relevans for bruk av sosiale medier etter terrorangrep, går mellom følelsene frykt og sinne. Personer som føler frykt har en tendens til å søke informasjon fra et bredt utvalg kilder, være åpne for informasjon som går imot deres egen oppfatning, og ha en risikominimerende oppførsel. Samtidig finnes det antagelig en selvforsterkende sammenheng, der de som føler mest frykt bruker sosiale medier mest, og gjennom dette blir enda mer engstelige.
Sinte personer, på den annen side, oppsøker i større grad informasjon som kan bekrefte de oppfatningene de allerede har og har ofte en mer konfronterende adferd. Ut fra dette kan vi anta at mer sinne øker forekomsten av uheldige fenomener i nettdebatten, slik som ekkokamre (at likesinnede samles og debatterer i forumer som gjør dem mer skråsikre på egne meninger) og skyttergraver (at meningsmotstandere debatterer for å «vinne» heller enn å lære og å forstå den andre sidens argumenter).
En måte å forstå sosiale mediers rolle på, er at de danner «følelsespregede offentligheter». Stoff fra tradisjonelle medier, enkeltpersoner, organisasjoner, kampanjer og nettsteder blandes sammen og gis en emosjonell valør vi ikke er vant til fra redigerte medier. Dette gir et informasjonslandskap som det kan være vanskelig å orientere seg i, og ikke minst å redigere eller regulere.
At myndigheter stenger tilgangen til sosiale medier, som på Sri Lanka, er et drastisk grep som er lite forenlig med liberale, demokratiske verdier. Nedstengning kan muligvis forsvares som et kortvarig, avgrenset tiltak i en situasjon der faren for vold er reell, og der verktøyene for mer moderat regulering mangler. Først og fremst synliggjør imidlertid disse hendelsene det sterke behovet for at plattformselskapene tar sterkere redaksjonelle grep for å regulere flyten av hatefulle ytringer og falske nyheter.
Dette kan innebære å endre algoritmene slik at de i mindre grad driver opp engasjement, med de konsekvenser det vil ha for selskapenes forretningsmodell. På lengre sikt bør myndighetenes rolle internasjonalt handle om å stille denne typen krav overfor selskapene, heller enn å gripe direkte inn og stenge befolkningens tilgang til deler av offentligheten.
Kari Steen-Johnsen
Bernard Enjolras
Marte Winsvold
Øyvind Bugge Solheim
Forskere, Institutt for samfunnsforskning