Partiene i regjeringskoalisjonen står så langt fra hverandre i synet på bompenger at samarbeidet står i fare. Lokalpolitikere i Drammen og Arendal har allerede gjort retrett på foreslåtte bompengefinansierte «bypakkeprosjekter». Privatbilisme og miljøsak står steilt mot hverandre. Finnes det argumenter for kompromiss om bompengene?
Bompenger har lenge vært brukt til finansiering av vei. Men de kraftige protestene mot bruken av bompenger i de foreslåtte «bypakkene» denne våren kom svært overraskende på de folkevalgte, nasjonalt og lokalt. For miljøtilhengere kan bompenger virke som et uproblematisk virkemiddel, der samfunnet får i «pose og sekk» uten nevneverdig kostnad. Misnøyen med bompenger blant dagens bilister blir ofte bare ansett som forventet og et «nødvendig onde».
Men er denne løsningen for å gjøre byene mer miljøvennlige, bærekraftig miljøpolitikk? Basert på bompenger i et så stort omfang som det foreslås nå? Jeg tror ikke det.
Argumenter for bruk av bompenger gjelder både finansiering og motiverende effekt. En bompengeavgift bidrar til inntekter for det offentliges finansiering av prosjekter, samtidig som det påvirker bilbrukeres beslutning om bytte til utslippsfrie biler.
Men finansiering av prosjektene er ikke avhengig av at inntektene genereres ved bompengeavgifter, det kan alternativt gjøres gjennom generell beskatning. Av generell skatt og avgift er det bare avgift som påvirker bilistenes bruk av vei-infrastrukturen inn mot sentrum og beslutning om bytte til elbil.
Miljøbevegelsen er uklar i sin argumentasjon for hvorfor bompenger er viktig. Det svekker debatten. Er bompenger avgjørende nødvendig? For insentiveffekten: ja. For finansieringsformål: nei.
Samfunnet verdsetter både bilbruk og miljø. At brukerne av veier bør betale for seg, har to rasjonaler: finansiering av veien og den negative eksterneffekten bilbruken har på miljøet. Utover den delen av avgiften som bidrar til finansiering av veien, er det altså også grunn til å avkreve bilistene et beløp som reflekterer den negative effekten som bilbruken har på miljøet.
Men en studie utført av NTNU viser at bompengenivået i all hovedsak settes for å maksimere uttaket av inntekter fra bilistene. Hensynet til eksternaliteter er i praksis ikke bestemmende for nivået på avgiften. Eksterneralitetsbegrunnelsen for bompenger blir da i praksis bare en blankofullmakt til inndekning av alle prosjekter som kan knyttes til miljø i en eller annen forstand.
Det kan være helt legitimt å benytte bompenger til annen finansiering enn veier. Men avgiften får redusert legitimitet blant dem som belastes den når disse er en avgrenset gruppe, mens midlene går til investering i fellesgoder for alle i samfunnet.
En ulempe med bompenger er at de bidrar til økonomisk ulikhet. Avgiften tar ikke hensyn til den enkelte bilistens inntekt. Det er flere grunner til at mange av dagens bensinbilister ikke kan erstatte bilen med kollektivtransport eller elbil.
Bilister blir gisler for finansiering av miljøsaken.
Privatbilen gir en fleksibilitet som kollektiv transport ikke kan gi. Om kollektivtilbudet bygges ut, vil det trolig gi flere mulighet for å erstatte privatbilen med kollektivt, men kollektivtransport vil aldri fullt ut kunne gi den fleksibiliteten som dagens samfunn har behov for. Til det er folks arbeidsformer og fritidsaktiviteter for komplekse. Personlig økonomi er også en faktor.
Bilister blir gisler for finansiering av miljøsaken når man mener at bompenger er det eneste virkemiddelet for finansiering og mange ikke kan bytte ut bilen med alternative miljøriktige transportmidler.
I det øyeblikket et virkemiddel har flere mål, blir det ofte mindre effektivt i oppnåelsen av de enkelte målene. Bompenger har minst tre formål i de nye planene: finansiering, insentiv til økt elbilandel og redusert kjøring med privatbil i bykjernen. Finansieringsproblemer på grunn av fallende bompengeinntekter som følge av økende elbilandel illustrerer hvordan bompengeavgiften alene ikke kan løse alle målene.
Skal bompenger som virkemiddel fungere godt og gi varig miljøeffekt, må det koordineres bedre med andre politikktiltak. Eksempler på dette er særfordeler til elbileiere på sikt, omfordelende virkemidler som oppveier for den usosiale effekten, og prioritering av prosjekter til finansiering som er særlig innrettet mot å gjøre det enda mer attraktivt for dagens bilister å bytte bilen mot til kollektivtransport og andre miljøvennlige løsninger som elbil.
Bompenger er ofte en forutsetning for at resten av finansieringen, skattefinansiert overføring, skal komme på plass. Slik kan bompenger være løsningen for politikere lokalt til å skaffe de påkrevde midlene for å utløse de nødvendige statlige overføringene.
Men det er en politisk avveining hvor stor belastningen på bilistene skal være. Det er blitt for enkelt å gripe til bompenger som finansieringskilde fordi prinsippet om at «forurenser betaler» nyter høy grad av aksept i samfunnet generelt. Men det kan altså overdrives, og da reduseres avgiftens legitimitet blant dem som pålegges den. Slikt vil, med rette, få en motreaksjon i en stor velgergruppe som bilistene.
Folk flest er opptatt av bedre klima og miljø, også privatbilister! Det er lite konstruktivt å gjøre debatten om bompenger til en debatt for eller mot miljøsaken.
Bompenger er i utgangspunktet et fornuftig og virkningsfullt instrument for å bidra til finansiering av både veier, miljøtiltak og omstilling til utslippsfri privatbil. Men miljøbevegelsen har en overdreven tro på virkemiddelet. Det gir politisk tilbakeslag av typen vi ser nå med bompengeopprør og protestpartier.
Ved å støtte bilistene i deres argumentasjon om å fryse eller redusere bompengesatsene mot å bruke større grad av skattefinansiering, vil partiene som støtter miljøhensynet, tjene på det ved at motstanden mot bypakkene reduseres så de ønskede miljøtiltakene blir gjennomført.
Slik bompengevirkemiddelet blir brukt av miljøbevegelsen og deres politiske meningsfeller, kan det derfor heller svekke enn å fremme både miljøsaken og arbeidet for å oppnå den langsiktige visjonen om det utslippsfrie samfunnet.