For et par uker siden skrev jeg en ytring på NRK der jeg etterlyste faktagrunnlag i forbindelse med innføring av nettbrett i barneskolen. Siden har jeg fått svar i et omfang jeg aldri hadde forstilt meg. Og i sum danner de et tydelig bilde av en helt grunnleggende brist ved innføringen av nettbrett:
Målet er å ruste ungene til en digital fremtid.
Metoden er å innføre nettbrett fra og med første klasse.
Dette kan se logisk ut i teorien. I praksis er det stikk motsatt. Det er rett og slett ingen påvist sammenheng mellom mål og metode. Tvert imot peker alt på at nettbrettene gjør ungene langt dårligere forberedt til en digital fremtid. Og det er konkrete grunner til det.
Angrepene på nettbrettene som jeg fikk etter min egen ytring var i noen tilfeller nostalgiske (savner håndskrift), moralistiske (ungene burde ikke spille så mye) eller fanatiske (IT-industrien står bak en konspirasjon).
Jeg tror det er lurt å styre unna slike argumenter. I stedet bør vi nøkternt spørre oss hva vi tjener på nettbrett i barneskolen. Og hva vi taper på det.
Det vi oppnår, er at ungene blir mer vant til å være på skjerm. Nettbrettet er gøy å holde på med. Og barn kan oppleve økt mestring. Det er argumentene jeg har funnet for innføringen. I tillegg til et generelt ønske om å følge med i tiden.
Når det gjelder grunnleggende faglig utbytte, er alle enige om at det i alle fall ikke øker med bruk av nettbrett.
Dermed står vi igjen med de negative sidene. Og for å snakke om dem, vil jeg vise til de mange tilbakemeldingene jeg har fått fra ingeniører i kunnskapsbedrifter og lærere fra tekniske høyskoler:
De forteller om unge voksne som allerede er over-kompetente på digitale flater. Det de derimot mangler, er sosiale ferdigheter, evne til dyp konsentrasjon, dybdelæring og kreativ problemløsning. Kort sagt snakker vi om unge som ikke engang har hatt nettbrett på skolen. Men som allerede er langt mer orientert mot denne teknologien enn det som er ønskelig. Og det i fag som er ekstremt tekniske og data-orienterte.
Denne praktiske tilstandsrapporten harmonerer urovekkende godt med forskningen. Enkeltstående felt som hukommelse, konsentrasjon, sosial kompetanse og lese- og skriveferdigheter er dokumentert svekket ved læring på nettbrett.
De samlede problemene ble imidlertid beskrevet i New York Times for et år tilbake, der ledende IT-folk i Silicon Valley, altså de som faktisk vet hvordan digitale flater virker, forbyr barna sine å bruke dem.
Som tidligere Wired-redaktør Chris Anderson uttalte: På en skala som spenner fra godteri til narkotika, er skjermene mye nærmere narkotika.
Dette berører også den antatt positive siden ved barnas mestringsfølelse ved skjermbruk. Siden mye tyder på at det ikke er gleden ved læring, men de avhengighetsskapende mekanismene knyttet til hjernens belønningssystemer som trigges når man løser oppgaver på en skjerm.
Dermed står man igjen med ett argument, nemlig skolemyndighetenes generelle ønske om å henge med i tiden. At teknologisk utvikling ikke kan stoppes eller dikteres.
Men ved nærmere ettersyn er det en nifs tanke.
Fra sigaretter, til asbest, til bensinbiler og alt som har med klimakrisen å gjøre, har vi en nær forhistorie full av nyvinninger vi aldri hadde tillatt om vi hadde undersøkt konsekvensene før vi tok dem i bruk.
For meg er imidlertid den beste parallellen til nettbrett i barneskolen den overdrevne bruken av medikamenter på aldershjem, som følger i direkte forlengelse av sammenligningen mellom skjerm og narkotika.
I aldershjemmene ble nye medisiner brukt til pasientens antatt beste – uten at bivirkninger ble utredet. Målet var friske gamle. Middelet var mer medisin. Dette ga kanskje kortsiktige gevinster. Men i et større perspektiv utviklet medisineringen seg til et allment regime som dopet ned og pasifiserte de gamle.
Heldigvis var løsningen enkel. Ved å bytte medikamenter med sosialt samvær, fysisk aktivitet og godt kosthold ble mange av problemene løst. Unntatt noen få tilfeller der medisin selvsagt er det beste.
I et slik bilde blir generell innføring av nettbrett i barneskolen som en bredspektret, preventiv antibiotikakur. Der IT-bransjen, ikke legemiddelindustrien, spøker i bakgrunnen.
Jeg sier ikke at digitale hjelpemidler skal ut av grunnskolen. Men PC-bruk på ungdomstrinnet eller målrettet bruk av Ipad for barn med læringsvansker, er noe helt annet enn en allmenn digitalisering ned til 1. klasse.
For ti år visste ingen at smarttelefoner skulle bli allemannseie. Digital skole ble sett på som sosialt utjevnende. I dag er også dette bildet snudd på hodet: Ressurssterke foreldre vil motvirke digital avhengighet ved å få ungene til å lese bøker og delta i idrett. Mens mindre ressurssterke ikke har de samme mulighetene.
Vi ønsker å ruste barna for en digital fremtid.
For å nå det målet vil en barneskole med et minimum av digitale hjelpemidler være mest hensiktsmessig.
[gb1]Se vedlegg for ev. lenker
[gb2]https://www.nytimes.com/2018/10/26/style/phones-children-silicon-valley.html