Da diskusjonen om slaveriet i USA blusset opp igjen blant amerikanske økonomiske historikere på 1960-tallet, var det i en lite tiltalende blanding av kunnskap og ideologi.
Siden slaveriet var umoralsk var det viktig å vise at det også var ineffektivt, uproduktivt og ulønnsomt, mente noen. De så slaveriet som en forklaring både på oppløsningen av familiebånd blant de svarte og på hvorfor Sørstatene var økonomisk tilbakeliggende.
Andre fremhevet like sterkt at slaveriet var umoralsk, men – på basis av et mer standard nyklassisk opplegg – hevdet de at slaveriet ikke nødvendigvis var ineffektivt. Tvert om, slaveriet kom som et resultat av kynisk profittmaksimering der målet var å utbytte slavene på en måte som ga eierne høyest overskudd på lang sikt. Under de rådende forhold var slaveriet derfor mer produktivt enn andre alternativer, mente de. Plantasjeeiere med eiendomsrett til slavene hadde tross alt en profittinteresse i at arbeiderne hadde en viss ernæring og ikke sultet i hjel. For å bevise påstandene, brukte de imponerende detaljerte data og statistiske analyser.
I sin ideologiske iver etter å dømme alt ved slaveriet nord og ned, kom talspersonene for at slaveriet var ineffektivt i skade for å undervurdere de svartes evner og muligheter – kanskje med noen rasistiske overtoner. De svarte var en ensartet masse av umotiverte arbeidere. Talspersonene for at slaveriet var effektivt var tilsynelatende mindre fordomsfulle. De fremhevet hvordan noen av slavene ble formenn og arbeidsledere på plantasjene og hvordan en overraskede stor andel av dem ble håndverkere og faglært arbeidskraft.
Jeg tror eksemplet over viser noe av generell interesse for den økonomiske debatten også i dag. Da som nå kan deltagerne i debatten blande det som skjer med det som burde skje. Og som i dag, når bevisene er svake, er spekulasjonene sterke. Eksemplet viser også hvor feil det kan bli når noen argumenterer som om effektivitet skulle ha en opplagt forrang. Det som er effektivt, kan selvsagt være sterkt forkastelig – og det som er forkastelig, kan selvsagt være effektivt – uten at det endrer på noe som helst.
---
Kverulantkatedralens økonomipris
En formidlingspris som skal løfte frem de meningsbærende økonomene og økonomiformidlerne. Mottageren må være «irrtiterende god», ifølge statuttene.
Delt ut første gang 23. oktober i år under festivalen Kåkånomics i Stavanger.
Årets prismottager er Kalle Moene, professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo.
Morgenbladet trykker her Moenes foredrag fra prisutdelingen.
---
Hvorfor er det slik at økonomisk kunnskap og ideologi så lett sauses sammen? For det første er det for lite – ikke for mye – eksplisitt ideologi. Mye forskning og utredning er rett og slett ikke drevet frem av skarpe grunnleggende spørsmål. Når kampen om hva som er viktig, er mer intens, blir spørsmålene skarpere stilt, noe som kan lede til mer presise svar.
Men – kan objektiv forskning og undersøkelser være bygget på ideologiske spørsmål? Selvsagt kan de det. Ideologi er menneskenes erstatning for instinkter, sa Joan Robinson. Og hun har rett. Gode samfunnsspørsmål og viktige problemstillinger kan, og bør kanskje, være ideologisk motiverte, gjerne drevet frem av interesser og verdier.
Svarene kan derimot ikke være ideologiske. Når spørsmålet først er stilt, kan ikke nissen lenger være med på lasset. Svarene må selvsagt være nådeløst ærlige og basert på person-uavhengige resultater som følger logikkens og empiriens krav. Men årvåkenheten for at dette faktisk er tilfelle, blir sterkere når spørsmålet er ideologisk motivert. Så det er en dobbel gevinst: bedre spørsmål og bedre svar. Nøytrale spørsmål kan derimot gi ideologiske svar.
Det er mange eksempler. Som jeg har fortalt andre steder, ble studentlivet til min årgang av økonomistudenter preget av Vietnamkrigen og en rekke andre konflikter som den folkemord- lignende sultkatastrofen i Biafra, hungersnøden i Wollo-provinsen i Etiopia i 1973 og flomkatastrofen i Bangladesh i 1974. Det var raseopptøyer i USA, militærkupp i Chile og en bølge av ville streiker i Skandinavia.
Kontrasten mellom denne virkelige verden og den utopiske kapitalismen på tavlen og på pensumlistene var skrikende. Der var det ingen blodig imperialisme, bare gjensidige frihandelsgevinster. Ingen gikk sultne til sengs. Slavekontrakter ble aldri nevnt.
Hvordan kunne vi tenke tanken at noe av det vi lærte, kunne brukes til å forstå de store spørsmålene og de alvorlige katastrofene i en verden med kriser, kriger, korrupsjon og konflikt? Vi kunne forstått – for siden har deler av dette faget, som vi var så kritiske til, blitt brukt til blant annet å forstå slike spørsmål. Vi så ikke mulighetene fordi lærebøker og lærere sjelden eller aldri stilte skarpe ideologiske spørsmål.
I stedet ble vi dysset i søvn av antikvert egoisme, historieløshet, manglende alternativer og en uforståelig begeistring for effektivitet. I teorien var perspektivet for trangt, individene for småborgerlige, nøysomheten for systematisk. Det var balanse, harmoni og lykke. Da kvelden kom, priste oss lykkelige for at homo economicus aldri gikk på Club 7.
Likedan, staten – både på tavlen og i lærebøkene – var alles velgjører. Hvorfor var det ingen ideologisk konservative lærere eller lærebøker som tok opp det opplagte spørsmålet: Hvordan dominerer egoismen i det private, mens statsapparatet er befolket av rene statsmenn som mirakuløst tøyler sine egeninteresser? Siden er spørsmålet blitt stilt og besvart, først av ideologisk høyreorienterte – så av andre. Verden går fremover, men for sakte nettopp fordi mange er så redde for å stille ideologiske spørsmål.
Oppsummert i slagordsform: Det er for lite klasseperspektiv og ideologiske spørsmål i økonomisk teori og forskning. Jeg vil også legge til at det er for lite klassekamp i den økonomiske debatten. Der er tilsynelatende alle deltagere, uavhengig av politisk parti, enige om målene. Det skal være likere inntektsfordeling, mindre miljøutslipp og mer omsorg for alle. Det politikere er uenige om, er derimot hvordan økonomien virker. Det er en legitim uenighet.
Likevel tror jeg at evnen til selvbedrag er stor. Noe av uenigheten om ideologi og interesser forskyves til uenighet om økonomiske mekanismer og realiteter. Men i prinsippet burde vi ha mer konsensus om hvordan økonomien virker. Da ville vi lettere se hvordan de politiske prioriteringene er ideologiske og interessedrevet. Mer vekt på ideologisk diskusjon kan være et middel til å oppnå noe av dette.
Kverulantkatedralens økonomipris kan kanskje være en god påminner om hvor viktig skillet mellom «er og bør» faktisk er, og hvor avgjørende interessekamp og ideologisk diskusjon kan være for å holde på skillet.