Litteraturviter Toril Moi har i siste utgave av Morgenbladet en spennende og interessant kommentar om Jens Bjørneboe og Agnar Mykle. Moi, som til daglig er professor ved Duke University i Nord-Carolina, er opptatt av litterært kvinnehat, og påpeker hvordan de den gangen på 1950- og 60-tallet levde med et helt annet kvinnesyn enn vi (heldigvis) gjør i dag.
Vi er mange som har hatt Jens Bjørneboe som ideal i ungdommen. Jeg slukte ham på ungdomsskolen, for aldri hadde jeg sett noen som til de grader tok et oppgjør med autoritetene, skolevesenet, politiet, militæret, presteskapet, foreldregenerasjonen og you name it som ham.
Minnet om romanen Jonas, essaysamlingene (Politi og anarki, Vi som elsket Amerika) og særlig trilogien Bestialitetens historie bærer jeg med meg ennå. Og fremdeles blir jeg glad når jeg ser ungdommer som leser Bjørneboe på trikken.
Senere oppdaget jeg Lasso rundt fru Luna og Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle, og selvsagt Bjørneboes Uten en tråd. De siste hadde til og med vært utsatt for rettsforfølgelse på grunn av sitt «usedelige» innhold, noe som selvsagt gjorde dem ekstra spennende.
Men nå har altså Toril Moi gjort det som jeg aldri har våget – nemlig å lese Bjørneboe og Mykle om igjen, i dag.
Og her finner hun altså 50- og 60-tallets nesten glemte patriarkalske og sterkt kvinnediskriminerende kultur. Særlig er et eksempel fra Jonas sjokkerende, i et kapittel der Bjørneboe beskriver en hyttetur – hvor jeg-personen og en kamerat, «bare på gøy», fant ut at de en natt skulle bytte på kjæresten til sistnevnte:
[…] han gikk fra henne i mørket. En stund efter gikk jeg inn i hans sted. Og hun merket ikke forskjell på oss. Hun ante først noe, da hun følte at jeg hadde klokke på det venstre håndleddet. Så gikk jeg ut igjen og noen minutter senere gitt Knut tilbake til sin rettmessige plass. Stakkars Didi må ha fått seg en skrekk i livet, da hun skjønte at Knut hadde vært borte hele tiden. Det fikk vi også en stund senere, da vi fikk vite at hun var under seksten år.
Scenen, som i romanen blir omtalt som «en morsom historie for hele småbyen», bygger på en sann historie fra Flekkefjord i november 1938. I Bjørneboe-biografien til Tore Rem kommer det frem at ikke bare gjennomførte Jens Bjørneboe og kameraten Frithjof Cleve selve forbyttingen i virkeligheten: Noen uker senere tvang Cleve den unge jenta til å ligge sammen med Bjørneboe en gang til. I rettsprotokollene står det at samleiet ble fullbyrdet, og at jenta gjorde sterk motstand og «ropte slik at hybelvertinnen kom til».
Bjørneboe slapp unna med åtte måneders betinget fengsel for udåden, mens Cleve måtte inn og sone en dom på 12 måneders ubetinget.
Men hva skjedde med jenta som ble omtalt som Didi i romanen? Hun mistet jobben som tjenestepike, og ble utpekt av alle i småbyen som «hun der». Mens prosten i Flekkefjord, ifølge Rem, brukte saken til å påpeke at det var «det svake kjønns ansvar å oppdra det sterke. Og her hadde en av byens piker sviktet sitt oppdrag».
Talende nok forteller Toril Moi at da hun leste Jonas på slutten av 60-tallet, bet hun seg ikke merke i den «morsomme historien» overhodet. Tilsvarende nevner hun en scene fra Sangen om den røde rubin, der romanhelten Ask Burlefot «straffer» en kvinne seksuelt – en episode som Moi i dag oppfatter som en «infam og motbydelig voldtekt».
Moi sammenlikner så med sin samtidige lesning av den franske feministen Simone de Beauvoir, og skriver at hun den gangen på sent 60-tall «trodde at Bjørneboe og Beauvoir slåss side om side mot maktmenneskene i verden».
Så feil kunne man altså ta, og ifølge Moi ble den nye kvinnebevegelsen på 60- og 70-tallet skapt blant annet på bakgrunn av Bjørneboe og Mykles sexbeskrivelser. «For i dag kan vi se at de to forfatterne beskriver et mannssamfunn som overhodet ikke så sitt eget kvinnehat», avslutter hun.
Jeg er enig med Toril Moi.
Og kanskje vet hun ikke om det, men desto mer påtrengende blir det å minne om den voldsomme debatten som nå raser i Frankrike, om forfatteren Gabriel Matzneff (83), som i flere tiår har skrevet bøker om sitt pedofile forhold til unge jenter og gutter.
Nå står han endelig tiltalt, på bakgrunn av boken Le consentement (Samtykket) av Vanessa Springora, en av de mindreårige jentene som ble «forført» og misbrukt av forfatteren siden hun var 14 (da var han i 50-årene). Hun er den første som har stått frem, og ikke bare leter politiet nå etter flere mulige ofre. Nå har omsider også den franske kulturelle eliten snudd.
Tidligere har forfattere nærmest vært en slags «hellig» elite i Frankrike, men nå har de konkrete beskrivelsene blitt for ille. «Han var ingen god mann», skriver Springora, som i ettertid har slitt med depresjoner og andre psykiske lidelser. «Han var faktisk en slik vi var opplært til å frykte siden vi var små: et monster.»
Saken har vakt oppsikt over hele verden. Aftenposten har skrevet om saken, og The New York Times skrev en salgs oppsummerende artikkel 7. januar i år, og en ny 11. februar. Her blir det blant annet beskrevet hvordan den pedofile Matzneff over flere tiår har fått omfattende støtte, fra tidligere president François Mitterrand og moteguruen Yves Saint Laurent – til store kulturnavn som idéhistorikeren Michel Foucalt, avisene Libération og Le Monde, filosofen Jean-Paul Sartre – og, ja nettopp, hans ektefelle Simone de Beauvoir.
Flere av disse «frontsoldatene» for 68-erne sloss nemlig både mot imperialisme og kapitalisme, rasisme, sexisme og homofobi, men også for den seksuelle revolusjon. Mange ville fjerne de seksuelle aldersgrensene fordi det ville «frigjøre» barna fra foreldrene og utløse deres store potensial som «seksuelle vesener». Andre snakket åpent om at unge jenter ville ha godt av «undervisning» fra eldre, mer erfarne menn – ikke ulikt Hans Jæger og Kristiania-bohemen i Norge 80 år tidligere.
Den nå tiltalte Gabriel Matzneff var en av de ivrigste. I boken Les moins de seize ans (Under 16 år gammel) skrev han: «Å ligge med et barn er en opphøyd erfaring, en dåpsliknende begivenhet, en hellig opplevelse». Den ble første gang utgitt i 1974 – men publisert på nytt av et anerkjent forlag i 2005(!).
Og så seint som i 1977, skriver The New York Times, ble det publisert en artikkel i Le Monde til forsvar for forfattere som skrev om seksuelle opplevelser med mindreårige – underskrevet av litteraturkritikeren Roland Barthes, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, altså det feministiske forbildet til Toril Moi og tusenvis av kvinner over hele den vestlige verden.
Jeg skriver ikke dette fordi jeg på noen måte vil underkjenne Toril Mois «nylesning» av Jens Bjørneboe og Agnar Mykle. Egentlig understreker det bare hennes poeng om kvinnesynet på 50- og 60-tallet, og kanskje langt opp på 70-tallet.
Men det er ikke bare de mannlige heltene som faller. Det gjør de kvinnelige også. For det var ikke bare mannlige forfattere som syntes det var greit at eldre menn hadde sex med 14–15 år gamle jenter.