Vi vet ikke hvor dyptgripende og langvarige konsekvensene av koronakrisen blir. Tiltakene mot smittespredning har allerede gitt dramatiske konsekvenser for økonomien, men det gjenstår å se om redningspakker og tiltak for å redde bedrifter og enkeltpersoners økonomi vil være tilstrekkelige for å hindre en langvarig økonomisk og sosial krise.
Det er lett å tenke at det å vokse opp i krisetider er ensidig negativt. At dramatiske, historiske hendelser, kriser og katastrofer har store psykososiale konsekvenser er godt dokumentert. Og mange har med god grunn uttrykt bekymring for barn i en situasjon der skoler og barnehager er stengt, volden i familien øker og hjelpetjenestene har redusert virksomhet. Men dette er ikke hele bildet.
Glenn Elder undersøkte effektene av den store økonomiske krisen i 1929–1939 og andre verdenskrig på barn og unge. Den generasjonen som var barn og unge i denne epoken, omtales ofte som en tapt generasjon som kan sies å ha hatt maks uflaks med timingen. Etter en barndom preget av den store depresjonen, sammenfalt deres ungdomstid og overgang til voksenlivet med utbruddet av andre verdenskrig. Med den ble deres livsløp på nytt dramatisk forandret.
Den store depresjonens barn fikk en barndom preget av trange økonomiske kår og mye usikkerhet, og de konsekvenser dette førte med seg i familien. I mange familier ble fedrene veldig irritable, og når fedrene mistet jobben, måtte mødrene overta som hovedforsørger til tross for at det nesten ikke fantes jobber. Foreldrenes belastninger og bekymringer gikk utover foreldreferdighetene og førte til mer hardhendt oppdragelse (i dag ville vi nok kalt det vold), noe som særlig rammet barna med arbeiderklassebakgrunn.
Elders studier viste imidlertid fremfor alt at krisen, og de påkjenningene den medførte, også utløste personlige ressurser og motstandskraft og bidro til økt mestring hos den eldste gruppen. Dette forklarer Elder med at barn i denne alderen var i en særlig heldig alder under krisen: De hadde fortsatt ikke tunge plikter og ansvar som voksne, samtidig som de var store nok til at de var ute av småbarnsalderen og forsto mye av det som skjedde, og i en viss grad hadde muligheter til å bidra både til å hjelpe familien og seg selv. Den yngste aldersgruppen ble mer negativt påvirket. De var i en mer sårbar fase i barndommen og utviklingen av relasjoner og trygge bånd til omsorgspersoner ble mer negativt påvirket. Samtidig var de for små til å forstå og gjøre noe for å forbedre sin egen situasjon.
Elders studie viste at i det lange løp gikk det bra for den store depresjonens barn. Motsatt det en kunne tenke, ble andre verdenskrig en mulighet for å komme videre i livet. Mobiliseringen av guttene til militæret og jentene til hjemmefronten, der kvinner tok over mye av produksjonen under krigen, fungerte som en ny start som ga dem mye ansvar, nye ferdigheter og vaner som kompenserte for de negative opplevelsene i barndommen og jevnet ut forskjeller innen gruppen. Selv om også noen fikk problemer som veteraner etter å ha deltatt aktivt i krigen, så klarte den store depresjonens barn seg bra i livet. Etterkrigstiden, med utdanning, tilgang på en rekke velferdsgoder, arbeid og velstandsvekst, åpnet muligheter som kompenserte for den dårlige starten de fikk i livet.
For dem som var eldre, kom imidlertid depresjonen og krigen på et dårligere tidspunkt i livsløpet. De var allerede på vei inn i voksenlivet da depresjonen rammet, og nedgangstiden gjorde at de ikke fikk relevante jobber. Mobiliseringen til militæret i godt voksen alder ble et brudd med deres voksenrolle, som satte dem tilbake heller enn å gi muligheter for personlig vekst og modning som for de yngre. Manglende muligheter på kritiske tidspunkt i livet ble et varig hinder for å realisere sitt fulle potensial, som de ikke klarte å ta igjen siden i livet. Igjen er det timingen mellom den individuelle biografien og de samfunnsmessige mulighetene som bød seg i samtiden som er nøkkelen til å forstå.
I dag er det mange foreldre som er imponert over egne skolebarn, hvordan de viser både ny selvstendighet, ansvar og modenhet i en ny skolehverdag og hvordan de finner nye måter å være sammen med venner på. Dette gir læring for livet, mer enn noe livsmestringsfag på skolen kunne gitt dem.
Så langt er det blitt rettet mye oppmerksomhet om barns situasjon, og egen informasjon direkte rettet mot barn. Denne informasjonen er det først og fremst de litt større barna som vil kunne nyttiggjøre seg av. Man bør også ha en større oppmerksomhet mot de minste barna, som er mer avhengige av familien og som ikke har like store muligheter for selv å finne måter å mestre den nye hverdagen på, herunder å opprettholde vennskap og aktiviteter og til å si fra om problemer som rus, vold og overgrep i familien. Og ikke minst er det viktig å sørge for at unge voksne gis muligheter ved inngangen til voksen- og arbeidslivet.
Hvordan det kommer til å gå med koronakrisens barn vil først og fremst avhenge av hvilke samfunnsmessige løsninger man kommer opp med som gjør at denne generasjonen kan komme videre i livet gjennom meningsfull deltagelse i samfunnet, utdanning og arbeid. Oppgavene mangler ikke. Kan koronakrisen utløse den nødvendige krigsmobiliseringen for å sikre livsgrunnlaget på kloden og for å bygge opp mer rettferdige og robuste samfunn?