Det etablerte politiske landskapet i Europa er i krise. Det nyliberale hegemoniet, med økonomisk, politisk og kulturell globalisering, slår sprekker. Oppslutningen om en politikk med blant annet frihandel, skattekutt og liberaliserte markeder faller. Det tydeligste symptomet på denne krisen er framveksten av populistiske bevegelser og partier. Selv om Norge ikke har noen rendyrkede populistiske partier, ser vi økende innslag av denne typen retorikk også her. Ikke bare hos Frp, men også hos Rødt og Senterpartiet.
De liberale kritikerne av populismen ser denne utviklingen som en trussel mot demokratiet og frykter at folket lar seg forføre av demagoger. Men denne liberale populismekritikken er høyst problematisk fordi den ofte bygger på en udemokratisk frykt for folket. Tidsskriftet Agora gir nå ut et stort temanummer om populisme, der det presenteres helt andre perspektiver på fenomenet. Ett av dem er at populismen ikke nødvendigvis er en trussel mot demokratiet, men tvert imot kan være en sunn reaksjon på et demokratisk underskudd.
Før man diskuterer populismens politiske konsekvenser, er det helt avgjørende å peke på dens årsaker. Det er liten tvil om at populismen, i alle dens ulike former, primært må sees som en reaksjon på tiårene med nyliberal økonomisk politikk – en politikk preget av økonomisk stagnasjon, økende klasseforskjeller, redusert handlingsrom for nasjonalstaten og tilsvarende demokratisk underskudd. Selv om populistiske bevegelser, fra Trump til Sanders, fra Fidesz til Podemos har lite til felles, har de alle sitt velgergrunnlag i de landene, regionene og sosiale klassene som er hardest rammet av den nyliberale økonomiske politikkens konsekvenser. Det er derfor lite som tyder på at denne bølgen er på retur.
Liberale politikere og teoretikere ser altså på denne politiske utviklingen som en trussel mot demokratiet. Den mest framtredende liberale populismekritikeren, Princeton-professoren Jan-Werner Müller, kritiserer for eksempel alle former for populisme for å være grunnleggende antipluralistisk, og for å bidra til å undergrave rettsstaten og demokratiet. Ifølge Müller hevder populister at de, og bare de, representerer det ekte folket, mens eliten, og andre som ikke anses som en del av det ekte folket, framstilles som folkets fiender. Populismen utgjør følgelig en fare for demokratiet fordi den undergraver den pluralismen som det liberale demokratiet forutsetter.
Denne analysen er problematisk. Ved å gjøre alle typer populisme, uavhengig av deres politiske innhold, til en trussel mot demokratiet, bidrar man samtidig til å legitimere begrensninger på demokratiet: Fordi populistiske bevegelser angivelig er en trussel mot pluralismen og den liberale rettsstaten, må det liberale demokratiet beskytte seg mot den populistiske trusselen ved å begrense folkets innflytelse over politikken. Den rasjonelle eliten må altså beskytte demokratiet mot det irrasjonelle folket. Dette er en elitistisk politisk retorikk, og man kan derfor like gjerne vende den kritikken Müller retter mot populistene mot ham selv: Den liberale elitens antipopulisme er en like stor trussel mot demokratiet som populismen.
Som særlig teoretikerne Ernesto Laclau og Chantal Mouffe har framhevet, kan populismen derimot representere en sunn reaksjon mot de siste tiårenes svekkelse av demokratiet, som kan bidra til å revitalisere det. Populismen trenger på ingen måte være antipluralistisk, det avhenger av hvordan kategorien «folket» defineres.
Som Rogers Brubaker framhever i det nevnte nummeret av Agora, kan populismen best forstås som en bestemt type politisk retorikk, som innebærer å tale på vegne av «folket» mot «elitene». Samtidig kan denne retorikken anta høyst ulike former – og brukes til helt forskjellige (og til dels motsatte) politiske formål – avhengig av hvordan man definerer «folket» og «eliten».
Det vi kan kalle venstrepopulistisk retorikk, er hovedsakelig basert på en vertikal og todelt motsetning mellom på den ene siden de på bunnen, «folket», og på den andre siden de på toppen, de kulturelle, økonomiske og politiske elitene. Dette er en retorikk vi i Norge kjenner godt både fra Sp og Rødts elitekritikk.
Høyrepopulistisk retorikk legger derimot også vekt på en horisontal motsetning, mellom de som er en del av det ekte «folket» og de som ikke er det. Eliten (og da helst den politiske og kulturelle eliten, og sjelden den økonomiske) anklages for å svikte det «egentlige» folket, til fordel for grupper som ikke er en del av det. De som ikke anses som en del av «folket», kan være etniske eller seksuelle minoriteter, innvandrere eller mottakere av velferdsytelser.
Den liberale elitens antipopulisme er en like stor trussel mot demokratiet som populismen.
Høyrepopulistisk retorikk har følgelig en tredelt struktur mellom for det første det «egentlige» folket, for det andre de som ikke tilhører dette (egentlige) folket, og for det tredje eliten som svikter folket til fordel for den andre gruppa. Et typisk eksempel her hjemme er Sylvi Listhaugs angrep på ledelsen i Ap i 2018 for å prioritere terroristers rettigheter framfor nasjonens sikkerhet. Høyrepopulistiske bevegelser vil altså typisk være antipluralistiske, ved at folket defineres på en måte som ekskluderer visse grupper, som for eksempel innvandrere eller etniske minoriteter. Venstrepopulister vil derimot ha en inkluderende definisjon av folket, som omfatter alle grupper med unntak av den eliten som folket defineres i motsetning til.
Likevel har venstrepopulisme en viktig begrensning. På den ene siden kan venstrepopulismen gjøre det mulig å danne brede allianser av grupper som har felles interesser i en politikk som bryter med nyliberalismen. Mange har for eksempel en felles interesse i å forsvare velferdsstaten, redusere ulikhet og bekjempe diskriminering. På den annen side har denne formen for populisme klare begrensninger. Det mangfoldet av interesser som utgjør venstrepopulismens «folk», gjør at de neppe vil kunne samles om et prosjekt for mer grunnleggende samfunnsendringer.
Dersom venstrekrefter innenfor bevegelsen krever begrensninger av eiendomsrettigheter eller går inn for en svært radikal fordelingspolitikk, vil alliansen etter all sannsynlighet sprekke, fordi de interne interessemotsetningene vil være for store. En venstrepopulistisk mobilisering basert på en pluralistisk definisjon av folket kan derfor bidra til å forsvare velferdsstaten og begrense ulikhet, men den kan neppe utgjøre grunnlaget for en fundamental systemendring. Dens styrke – potensialet for å bygge en bred allianse for å bekjempe nyliberalismen – er altså samtidig dens begrensning.
Det blir spennende, for å si det mildt, hvordan den krisen vi står midt oppe i, vil virke inn på populistiske partiers oppslutning. Men én ting synes å være sikkert, nemlig at perioden med nyliberal politisk konsensus definitivt er forbi.