Kronikk

Dansk etterretning er i hardt vær etter anklager om lovbrudd

Skandalen kaster skygger over Norges nye etterretningslov, skriver Lars Gjesvik og Ole Willers.

En etterretningsskandale ryster Danmark, og har skapt en heftig debatt om landets innsamling av data. Her i Norge har mediene knapt nevnt saken. Det er synd, for den inneholder flere lærdommer som er like relevante her til lands.

Skandalen begynte i fjor da det danske Tilsynet for Etterretningstjenesten (TET) mottok en mengde informasjon fra en eller flere varslere om Forsvarets etterretningstjenestes (FE) innhenting av digital informasjon. Den 21. august i år var granskningen ferdig. Lars Findsen, sjefen for FE, og to av hans nærmeste medarbeidere ble sendt hjem på dagen. To dager senere ble offentligheten informert.

Helt grunnleggende rommer anklagen fire sentrale momenter: FE har ikke gjort nok for å skille mellom data om dansker og ikke-dansker. De har trolig sett en annen vei mens en annen aktør – høyst sannsynlig USAs globale etterretningstjeneste NSA – spionerte på dansker. De har deretter forsøkt å skjule dette. For å gjøre vondt verre, er de også anklaget for å spionere på et medlem av tilsynet som etterforsket dem.

Tidligere i sommer fikk Norge en ny etterretningslov, som åpnet for innhenting av såkalt grenseoverskridende informasjon, det vil si data som krysser landegrenser. Når vi bruker apper, chatter med venner eller leser nettaviser, er det gode muligheter for at denne informasjonen krysser landegrenser, noe som kan være gull verdt for en etterretningstjeneste. Nettopp det er også kjernen i den danske skandalen.

Danske FE tilsvarer den norske Etterretningstjenesten, og er en utenlandsetterretningstjeneste. Det vil si at organisasjonen skal spionere på utenlandske aktører, men ikke på landets egne borgere. Hvis det stemmer at de har behandlet data om dansker, er det et grunnleggende brudd på både regler og tillit. Men bak disse åpenbare bruddene ligger en større politisk debatt, som politikere i både Danmark og Norge har forsøkt å unngå. For hvis FE først og fremst har sett en annen vei mens NSA henter ut rådata fra danske internettkabler, er det ikke et opplagt brudd på dansk lovgivning. Det er heller et symptom på at danske politikere har unnlatt å ta en offentlig debatt om hvor mye tilgang man vil tillate. Politikerne har rett og slett ikke vært villig til å sette en pris på tilgangen til global overvåkning.

Det er viktige forskjeller mellom Norge og Danmark, men en viktig lærdom er gyldig også her: Uten en grunnleggende debatt om fordelene og ulempene ved digital overvåkning vil selv de beste tilsynsmekanismer komme til kort.

For ethvert tilsyn blir vanskelig om den som skal kontrolleres, setter seg på bakbena. Når den danske etterretningstjenesten og deres tilsyn de siste årene har beveget seg stadig lenger fra hverandre i synet på deling av informasjon, var skandalen et tidsspørsmål.

Danmark har ikke hatt noen grunnleggende debatt om hvor langt man er villig til å gå for å få tilgang til global etterretning, og spørsmålet om deling av data er delvis blitt stående ubesvart. Det er ikke et spørsmål man kan dytte nedover i byråkratiet og løse med tilsyn og andre kontrollmekanismer. Det er en åpenbar lærdom av skandalen i Danmark: man kan ikke organisere bort avveiningen mellom sikkerhet og frihet.

Hvis man sammenligner Danmark med Norge har den nye e-loven som vilkår for deling at «Etterretningstjenesten selv kan behandle opplysningen», noe som er et sterkere vern enn i Danmark. Likevel har Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) her hjemme også advart mot at de ikke er i stand til å alene være garantister for at etterretning foregår på en skikkelig måte. I fjor uttalte både det norske EOS-utvalget og det danske TET at deling av informasjon over grenser har gjort tilsyn enda vanskeligere.

I tillegg til forskjeller i regulering har Norge langt fra den sentrale posisjonen i globale datastrømmer som Danmark har. Danmark har i over 20 år vært et knutepunkt for internasjonale datakabler, mens Norge har vært i utkanten av det europeiske nettet. Men Norges posisjon i det globale internettet er i endring. Internettkabler følger i dag i mye større grad behovene til de store skytjenestene, og Norges ønske om å posisjonere seg som en ledende datasenternasjon, kan flytte oss fra internettperiferien til nærmere sentrum. Norsk grenseoverskridende informasjon vil ha en helt annen etterretningsverdi om vi ikke lenger er Internett-Europas blindtarm.

Danske politikeres manglende vilje til å diskutere de mange gråsonene i etterretningsloven er dypt problematisk, men kritikken kan skape inntrykk av et politisk handlingsrom som ikke egentlig eksisterer. Når Danmark har den sentrale posisjonen de har i datastrømmer, er det et tveegget sverd. På den ene siden er det en gullgruve av informasjon å bytte bort, på den andre siden legger det et sterkt press på å benytte seg av, og dele, denne informasjonen.

Etterretning og overvåkning er globalt, og små land som Danmark og Norge, har begrensede ressurser og muligheter. Den eneste måten å tilfredsstille kravet om informasjon og sikkerhet på, er å lene seg på samarbeidspartnere. Samarbeidspartnere som vil be om noe i gjengjeld. Når NSA banker på døren og ønsker tilgang til danske internettkabler, er maktbalansen sterkt i danskenes disfavør. Den globale utviklingen er i retning mer statlig kontroll over det digitale rom, og mer overvåkning av informasjon som flyter over grenser. For Danmark er det tilnærmet umulig å snu denne trenden uten å miste tilgang på essensiell etterretning.

Debatten rundt den norske e-loven var et steg i riktig retning, men den større debatten om moderne overvåkningssamfunn handler om mer enn nedkjølingseffekt og tilsyn. Da Edward Snowden i 2013 avslørte hvor omfattende den amerikanske overvåkningen hadde vært, skapte det avsky og raseri over hele Europa. Da Der Spiegel året etter avslørte hvor delaktige europeiske stater hadde vært i overvåkningen, ble det i stor grad møtt med et skuldertrekk.

En ærlig debatt om moderne overvåkning og digital innhenting av informasjon må ta utgangspunkt i tre faktum vi ikke kommer unna:

• For det første, at det eksisterer et globalt overvåkningssystem ledet av USA og deres nærmeste etterretningspartnere Storbritannia, Australia, New Zealand og Canada, men også støttet opp om av land som Norge og Danmark.

• For det andre, at dette systemet bidrar til å styrke sikkerheten til norske borgere, potensielt fra terror og fra andre stater.

• Og til slutt, at man ikke både kan høste godene fra denne overvåkningen og samtidig påstå at det ikke går på bekostning av borgeres privatliv og frihet.

Det finnes ikke fikse reguleringer eller grundige nok tilsyn til å komme rundt denne avveiningen. Hvis Norge lykkes med sin målsetting om å bli en ledende datasenternasjon, vil vi i større grad måtte ta stilling til Danmarks dilemma. En ja takk, begge deler-holdning skaper bare grobunn for skandaler lik den som nå ryster Danmark.

Lars Gjesvik

Ole Willers