Kvakksalveriets apologet

I et debattinnlegg i Morgenbladet 5. oktober kritiserer filosof Svein Anders Noer Lie NRK-programmet Folkeopplysningen på en måte som viser en del kortslutninger (eller sammenblandinger om man vil) både om programmet spesielt og om naturvitenskap generelt.

Lie starter innlegget med å spenne opp et historisk narrativ: En periode med vitenskapskritikk er over. Etter at vitenskapstro og positivisme ble utfordret av filosofer som påpekte de historiske, samfunnsmessige og filosofiske forutsetningene for naturvitenskap, er pendelen nå på vei tilbake. Hvor Lie tar dette fra, er uvisst. Det er ikke oss kjent at Folkeopplysningen fronter et positivistisk budskap, eller at positivisme og vitenskapsfundamentalisme skyller inn over oss. TV-programmet Åndenes makt på TVNorge har svært gode seertall.

Lie er raskt ute med å trekke inn Galilei-argumentet. Det går ut på at mennesker som er i situasjoner som med veldig, veldig mye godvilje kan minne om Galileis, blir utsatt for det samme som ham. Tilfellet Galilei kan være et godt eksempel på hvordan paradigmeskifter kan foregå i praksis, og hvordan etablerte kunnskapsinstitusjoner hindrer heller enn stimulerer til ny forståelse. Men det kan også bli en fortelling om det dogmatiske maktmennesket som undertrykker Sannhetssøkeren: Den man ikke liker, får kirkens rolle. Denne gangen er det vitenskapen, de dogmatiske og bebrillede mennene i laboratoriefrakker, som har fått tildelt kardinalkalotten.

En annen sammenblanding er at programmet «ikke selv viser til eller bruker det som ideelt sett burde være vitenskapens form». Lie mener at programmet aktivt burde prøve å motbevise sin egen hypotese. Om hypotesen er at healing ikke virker, burde programmet søke å så tvil om denne. Vi kan være enige om at programmet sine tester ikke hadde holdt gjennom en fagfellevurdering. Men når Lie mener at «vitenskapens holdning» må være å «oppsøke hypotesen ’healing virker aldri’» (Poppers falsifikasjonskriterium), så har både Popper og Lie rett i at dette er en dristig hypotese. Faktisk så dristig at det ofte er umulig å bruke falsifikasjonskriteriet i praktisk vitenskap.

Det er umulig å bevise at healing ikke virker, for det alltid vil kunne være et «men». Det som derimot er mulig er en kritisk undersøkelse av hypoteser i en kontekst der man kan få rimelige falsifikasjoner eller verifikasjoner. Hva som er rimelig i ulike kontekster kan diskuteres. Det kan være verdt å nevne at Popper sprang ut av den delen av filosofien som nettopp var ute etter en vitenskaplig entydighet. Entydighet er som kjent vanskelig å oppdrive.

Et annet viktig poeng er hva slags program Folkeopplysningen er. Lie ønsker seg et program med vitenskapelig holdning og grundighet. Det hadde absolutt vært interessant. Men Folkeopplysningen er heller en halvtimes blanding av underholdning og polemikk. Programmet målbærer kritikk av alternativbransjen med bakgrunn i noen naturvitenskaplige og psykologiske metoder.

Deretter stiller Lie spørsmålet: Hva vil det si at noe er testet? Her er vi enig med Lie i at dette er et komplisert spørsmål. Lie nevner spesielt «randomized controlled trials» (RCT), som er mye brukt innen medisin, og ramser opp flere problematiske aspekter ved RCT. Og RCT har, som alle metoder i den vitenskaplige verktøykassen, begrensninger. Så må RCT da også brukes sammen med andre metoder. Slik er det vitenskapelige arbeidet preget av hvilket verktøy som er formålstjenelig i ulike sammenhenger. Hvem Lie angriper når han sier at metode ikke er nøytralt, vet ikke vi.

Vitenskapens forhold til samfunnet og historien er komplisert og viktig. Her er det blitt gjort en viktig jobb fra filosofisk og antropologisk hold. Men selv om det er mange gode debatter på feltet, ser vi fortsatt at noen sitter igjen i skyttergravene. Realister blir ofte beskyldt fra filosofisk hold for å være filosofisk naive. Og ofte med rette. Men det er heller ingen mangel på vitenskapelig naive filosofer. Lie angriper et polemisk tv-program etter kriterier som ligger langt fra både programmet og den vitenskapen han kritiserer.

Den viktige diskusjonen om alternativ medisin i dag går ikke mellom Popper og Kuhn. Den går på hva slags status alternativ medisin skal ha i dagens samfunn. Alternativ medisin er også et spørsmål om menneskelige og økonomiske ressurser, og iblant også liv og helse. Alternativ medisin er ikke hevet over kritikk. Når homeopater hevder at vann har minne, ja da er bevisbyrden på deres side. Her har naturvitenskapen en viktig kritisk funksjon. Folkeopplysningen formidler dette på en polemisk og lettfattelig måte. I denne debatten er filosofen velkommen. Fakta på bakken kan gi god filosofi.

Kjetil Hope
Forfatter og blogger

Pernille Nylehn
Lege

Kristian K. Starheim
Forsker, NTNU