Litt mer om vitenskapelig metode og faglig argumentasjon

I etterkant av mine kritiske kommentarer til Joseph Emonds og Jan Terje Faarlunds bok i Morgenbladet 26. juni hadde jeg ventet motsvar fra Faarlund. Og det kom da også. La meg derfor få kommentere, og dessuten påpeke en del ting det ikke ble plass til i det korte intervjuet.

Faarlund tror tydeligvis at jeg og andre ikke har skjønt hva de sier, og dessuten at vi er fanget i vanetenkning og ikke liker at det fremsettes nye hypoteser. En slik mistenkeliggjøring av kritikeres innsikt og tenkeevne er en avsporing fra en faglig debatt, men dessverre gjenkjennbar retorikk fra Faarlund. Man kan ikke ha forskning som yrke hvis man er mye plaget med vanetenkning. Jeg kan berolige Faarlund med at det ikke foreligger noen misoppfatninger fra min side, og jeg vil presisere en gang for alle at kritikken dreier seg om det faglige innholdet, og slett ikke bunner i en redsel for nye ideer. Men nye ideer er ikke gode ideer fra et vitenskapelig synspunkt før de er skikkelig underbygget. Det er dette jeg og kolleger mener at Emonds og Faarlund ikke har gjort i sin bok. Jeg har aldri sagt at det er pinlig å legge frem hypoteser, og det foreligger ingen «kultur» i noe forskningsmiljø jeg kjenner til for å undertrykke slikt, slik Faarlund insinuerer. Jeg er imidlertid bekymret for at norske avislesere skal bli forledet til å tro på Emonds’ og Faarlunds teorier uten videre, og for at dette skal etablere seg som en hardnakket myte på linje med runeinnskriftene i Amerika.

Faarlund sier at Ans van Kemenade og jeg ikke har fått med oss at hypotesen er falsifiserbar. Det er ikke det vi sier. Vi sier at Emonds og Faarlund ikke har anstrengt seg for å falsifisere hypotesen gjennom referanser til forskningslitteratur, og empiriske studier. Og vi sier at det ikke er vanskelig å falsifisere den. Faarlund sier videre at de har undersøkt all relevant forskningslitteratur om gammelengelsk. Det er en utrolig påstand, siden den gjennomgående mangelen på referanser til eksisterende forskning er et av de mest graverende trekkene ved boken deres. Det finnes store mengder relevant og nødvendig litteratur de ikke har referert til, ikke bare for historiske stadier av engelsk, men også for norrønt, og ikke minst for språkkontakt.

Faarlund sier at vi ikke er konkrete i kritikken, men det er fordi vi ikke har hatt anledning til det hittil. Faarlund fremsatte sin og Emonds’ hypotese i 2012 uten at de hadde publisert noe i vitenskapelige kanaler om emnet. Det var derfor ikke mulig å kommentere det på vitenskapelig grunnlag før boken endelig forelå i slutten av 2014. Vi har nå gått grundig igjennom boken, og konkrete faglige motargumenter, som dreier seg om metode, empiri og lingvistisk teori, vil bli publisert om ikke lenge, fra meg og fra andre. Enn så lenge kan jeg kort si følgende:

Emonds og Faarlunds metode med å bruke syntaktiske trekk for å plassere språk i samme språkfamilie kan kun la seg anvende hvis det grunnleggende premisset om at språk ikke låner syntaktiske strukturer fra hverandre er sant. Det er det ikke. Det finnes mange eksempler på strukturlån i verdens språk, og dette betyr at hypotesen deres støter på alvorlige problemer allerede her. Teoriene fra historisk-komparativ syntaks som Faarlund refererer til, handler for øvrig ikke om genetisk klassifikasjon av språk.

Så litt om de syntaktiske trekkene: Emonds og Faarlund ser på språkene i de tidligere stadiene fra to vinkler: På den ene siden sier de at middelengelsk har syntaktiske trekk som mangler i gammelengelsk, og at disse da kommer fra norrønt. På den andre siden sier de at det finnes trekk i gammelengelsk som mangler i middelengelsk og norrønt. Så konkluderer de med at middelengelsk derfor er (anglo-)norrønt – at dagens engelsk stammer fra dette språket, og derfor er nordgermansk heller enn vestgermansk. Problemet er at mange av de middelengelske trekkene de påstår er norrøne, faktisk finnes i gammelengelsk, og at mange av de gammelengelske trekkene de sier mangler i middelengelsk, finnes der. Det dreier seg ikke om sporadiske eksempler, men om systematiske forekomster. Det spesielle med gammelengelsk var at det var et språk med stor syntaktisk variasjon. Gammelengelsk og middelengelsk er derfor ikke så syntaktisk forskjellige som Emonds og Faarlund skal ha det til. Det er altså ikke belegg for å hevde at middelengelsk nødvendigvis må være norrønt, og at det engelske språket som var en etterkommer av gammelengelsk, døde ut. Dermed faller hypotesen.

Så var det påstandene om usaklige kommentarer og beskyldninger uten belegg. Det er skyting med løskrutt for å frata meg troverdighet. Jeg har solid belegg for alt jeg har sagt, og det vil komme frem i vitenskapelige kanaler etter hvert. I mellomtiden står jeg ved følgende: Metoden Emonds og Faarlund har brukt i sin bok, er særdeles tvilsom og baserer seg på det påviselig gale premisset at språk ikke kan låne strukturer gjennom språkkontakt. De mangler oversikt over empiriske fakta og relevant forskning, og lingvistisk teori er brukt sporadisk og overfladisk. Hypotesen om at engelsk døde ut i England og ble erstattet av (anglo-)norrønt, slik at engelsk i dag må klassifiseres som et nordgermansk heller enn et vestgermansk språk, kan ikke opprettholdes ut fra forfatternes fremlagte data og argumentasjon.

Kristin Bech

Førsteamanuensis i engelsk språkvitenskap, UiO