Mellom overforenkling og obskurantisme

For noen tiår siden skrev den kulturmaterialistiske antropologen Marvin Harris noen populære bøker der han presenterte «gåter» fra verdens kulturelle mangfold: «Hvorfor er de indiske kuene hellige?» «Hva var årsaken til aztekernes kannibalisme?» og så videre. Hans kollega Marshall Sahlins var lite imponert. Han likte gåteformatet: «Det er bare så kjedelig at løsningen alltid er protein.»

Når Steven Pinker (Morgenbladet, 18. oktober) og andre i kretsen rundt John Brockmans nettsted www.edge.org generaliserer om humaniora og samfunnsvitenskap, tenker jeg ofte på Sahlins' bemerkning. Vi som forsker og underviser innenfor disse områdene er takknemlige over å bli lagt merke til, og tar gjerne imot forslag til hvordan vi kan gjøre en bedre jobb. Det er bare så kjedelig at Pinker og hans nettverk alltid anbefaler mer naturvitenskap som løsning. De kan én melodi, og den synger de fra tidlig til sent.

Pinker er hverken den første eller – formodentlig – den siste som kritiserer humaniora. Siden lenge før evolusjonslæren ble offentliggjort, har entusiaster og drømmere arbeidet for en enhetsvitenskap, altså en vitenskap basert på et felles sett av metoder, teorier og hypoteser. Noe godt har kommet ut av slike prosjekter, men de ender ofte som avsporende blindveier. Alle fenomener i verden er nemlig ikke av samme slag, og dessuten er det en oppfordring til intellektuell latskap å skape et inntrykk av at det ikke er behov for mange former for kunnskap. For hvilken lettelse måtte det ikke være å tilhøre et fellesskap av rettroende! Så slapp du å bale med alt det uforståelige og vanskelige og opprørende og snodige som alle andre drev med.

Mange humanister og samfunnsvitere blir fornærmet når folk med en annen faglig bakgrunn forteller dem hva de skal gjøre. Det er ikke det minste rart; det som er underlig, er at de velvillige rådgiverne ikke forstår dette elementære trekket ved menneskets psykologi. Kanskje det er som enkelte mistenker, at de har lest for mye Darwin og for lite Dostojevskij? De oppfører seg som velmenende kolonister fra en fjern tid, som bringer Vestens herligheter til uvaskede barbarer i syd, for så å bli fortørnet over at barbarene misliker å bli behandlet som om de var født i går.

At henvendelsesmåten er ubehjelpelig – dere skal lære av oss, men vi har ingenting å lære av dere – er imidlertid ingen god grunn til å gi opp dialogen mellom de to (eller tre, eller mange) kulturer i kunnskapens rike. Et minimum av gjensidig respekt og nysgjerrighet er riktignok påkrevet, ellers blir resultatet dårlig. En kollega som arbeider ved et tverrfaglig antropologi-institutt fortalte nylig at en av de naturvitenskapelig orienterte forskerne beskrev forskjellen ved å si at «dere arbeider med fortolkninger, mens vi arbeider med fakta». Min kollega innvendte: «Men deres fakta er også fortolkninger!»

Lenger kom de ikke. Det var synd for begge parter. Tiden er nemlig ikke inne for kolonisering av konkurrerende kunnskapsområder, men for å ha flere tanker i hodet samtidig. På dette området er det noe å lære av Karl Marx, som i tillegg til mye annet var en god leser. Da Artenes opprinnelse utkom i 1859, sendte han en begeistret mail (altså en liten papirlapp) til Engels der han annonserte at dette var akkurat den materialistiske teorien om organisk liv som de trengte for å utfylle sin egen materialistiske teori om historien. Men så tilføyde han, med karakteristisk ironi, at det var direkte rørende å se hvordan Darwin, uten å vite det, reproduserte sin tids rådende ideologi (i beskrivelsene av kampen for å overleve, snakket Darwin om dyr og arter som om de var engelske industribedrifter i kolonialismens ekspansjonsfase).

Marx klarte å beholde tvisynet. Han så både at Darwins teori brakte genuin ny innsikt og at den var et produkt av sin samtids tenkemåte. I vår tid er denne manøveren vanskeligere å få til, kanskje på grunn av tilspisset konkurranse om symbolkapital og forskningsmidler; faktum er iallfall at de fleste samfunnsforskere som er interessert i naturvitenskapelig forskning ser ut til å studere den som empiri. Dette gjelder for eksempel i det innflytelsesrike STS-feltet («Studies of Technology and Society»), der de sosiale og ideologiske sidene ved vitenskapelig kunnskapsproduksjon blir utforsket, men hvor denne forskningens substansielle funn sjelden er gjenstand for samme alvor. Sånt blir det ikke spesielt god stemning av over bordet. Marx oppfordrer oss til å gjøre begge deler.

I dagens intellektuelle landskap er det nødvendig å manøvrere mellom obskurantisme og overforenkling. Til overforenklerne innvendes det gjerne at «det finnes ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet». Men overfor obskurantistene må vi stundom påpeke at «det finnes ikke noe enkelt spørsmål til dette svaret».

Obskurantismens fortalere sprer like gjerne forvirring som opplysning. De bør ta sin del av ansvaret for økningen i etterspørsel etter enkle svar på komplekse spørsmål. Mange har fått nok av det akademiske tåkepratet, og melder overgang til en verden der alt som finnes kan observeres, det meste kan måles og alt er sammenlignbart med alt. Det må kunne kalles en tap-tap-situasjon.

Overforenklerne tar gjerne utgangspunkt i logisk konsistent og lett begripelig teori om livet og verden – akkurat nå er det evolusjonslæren som er mest populær – og bruker den på alt. Nå er det vel knapt noen i vår del av verden (bortsett fra USA) som benekter at evolusjonslæren er et nyttig intellektuelt redskap. Derimot er det mange som betviler at naturvitenskapen er en nøkkel som kan åpne alle livets mysterier. Som den evolusjonistiske, men tvisynte antropologen Leslie White skrev for over seksti år siden, er det vesentlig å forstå poenget ved at mennesker skiller mellom vievann og drikkevann mens aper ikke gjør det. Det er berikende å tilegne seg mer enn én form for kunnskap; det er fordummende å tro at det bare finnes én. Pinker advarer mot overforenkling, men han har ikke ett eksempel der det er humanistiske metoder som bringer innsikten til nye dybder.

Som Erling Sandmo antyder (Morgenbladet 25. oktober), ser ikke Pinker ut til å vite stort om hva humanistiske forskere faktisk driver med; han er diffus og omtrentlig. På sitt verste og mest pompøse er han «loud, confident and wrong», for å bruke en karakteristikk vi brukte på visse metal-gitarister i min ungdom.

Samtidig er det noe viktig ved Pinkers kritikk. Som John Brockman påpekte for over tyve år siden, er mye humanistisk forskning både obskurantistisk og irrelevant for alle andre enn de innvidde. Men svaret er ikke alltid protein. Som humanist, samfunnsforsker og forfatter skulle jeg gjerne ha visst mer om nyere fysikk, men jeg skulle også gjerne ha kunnet Hegels filosofi og Amazonas-indianernes verdensbilder bedre. Jeg kan ta feil, men jeg har en gnagende følelse av at det ikke er Steven Pinker som vil hjelpe meg å løse disse utfordringene.

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.