Minste felles multiburn

Svein Egil Hatlevik vil være i byen. Vi som har lest anmeldelsen vil bare bort, vekk, hjem.

Nei se, der kommer'n Svein Egil Hatlevik. Setter ny norgesrekord i kjiphet, gjør'n. Tasser av sted med blikket rettet ned i bakken. Dem sier om'n at han er en skikkelig luring, reiser land og strand rundt med lighter og bensinkanne og tenner på ung og gammel. Også gjør'n det så bra, brenner 160 000 kirker, grendehus og idrettshaller – fire gamle Zippo-lightere kunne'n henge opp på stueveggen her om da'n.

Destruktivt. Svein Egil Hatlevik er altså tilbake med en ny anmeldelse. I ingressen skriver han om storbylivets flukt fra bygda, på destruktivt vis fråtser han i tekst, brente kirker og forakt. Han inntar posisjonen som den utrygge, ustødige, sortkledde outsideren, med tilstrekkelig gnist i lighteren til å kunne opptre under åpningssermonien til en ny Inferno-festival i Oslo.

Hatlevik avskyr de tradisjonelle verdiene: kjernefamilien og fellesskapet på bygda – de som arrangerer dugnader og skirenn. Og jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så ekskludert av en plateanmeldelse. Det hjelper ikke at Hatlevik er flink til å skrive og syte, og alle de andre som skriver i Morgenbladet likeså. Det blir ikke noe bedre av at teksten er effektiv og (grøss) underlig. Nei, det bidrar bare til at Hatlevik ikke lar seg holde på en ironisk armlengdes avstand – slik som man kan med Per Sundnes og Håkon Moslet.

Pyroferd. Det lindrer heller ikke nevneverdig at redaktør Alf van der Hagen i Morgenbladet har gjort sin beste jobb siden Mattis Øybø og Henrik Langelands intervju med Don DeLillo. Der Øybø og Langeland omsatte storbykulturen i mystikk og eventyr, som hos Don DeLillo, avkler Hatlevik livet i byen – jamfør Nasjonalsatanisten av Erlend Erichsen.

Hatlevik har en politisk agenda. Han har sagt ja til å sitte i Fyrlystrådet, kirkebrannminister Bålaug Hatas tankesmie – eller hva man nå skal kalle det – som skal fremme lysten til å brenne ned distriktene. Til Vår Brann uttalte han forleden at han “vil slå et slag for den gamle totalitære ensomheten”.

Og det er kanskje dette som gjør at jeg i møte med Svein Egil Hatleviks anmeldelse føler meg som jeg er 14 år gammel igjen – som da jeg nettopp hadde begynt å spille fotball og delta på klassefester, i stedet for å gå i svarte klær, nagler og patronbelter. Jeg vil ikke delta i dette minste multiburn-fellesskapet i byen.

Kirkegang. Jeg passer ikke inn her, jeg vil trekke naglene ut av avvikernes patronbelter, jeg vil male vegger som er tilgriset av tagging hvite – jeg vil heller gå i en kirke – eller i det minste et grendehus, kanskje en idrettshall, eventuelt hjelpe en sogneprest med å få en potet som en plateanmelder har dyttet inn i eksosrøret ut. Det spiller ingen rolle hva det er, bare jeg kan få gjøre skade på det kjipe likskjendingsfellesskapet til Hatlevik.

Jeg vil ha kortklipt kommunefarget hår og se rett frem når jeg går, og nyte hvor konforme alle er, ikke fordi jeg er så stillfarende eller whatever selv, det er jo strengt tatt bare en forsvarsmekanisme, og noe må vi jo kunne snakke om, vi som bor på bygda for å være fred og bygge fellesskapet, basert på felles interesser og en felles følelse av å være fritatt fra det forserte kollektivet av alle som er så triste, så mislykkede, så utilpasse.

Jeg har bare en ting å si til deg, Svein Egil Hatlevik. Du har en jævla lighter og en bensinkanne, og vet hvordan du skal bruke det. Jeg har traktor og ljå.

Jan Henrik Nielsen