Mørk menuett for May

Det skulle ikke ha vært slik, den saken er klar. Storbritannia skulle på dette tidspunkt ha vært ute av EU, trygt i gang med en overgangsperiode som skulle klargjøre landet for utenforskap. En ryddig skilsmisse, med klare rammer for fremtidig samarbeid. Slik voksne, ansvarlige parter løser ting.

I stedet holdt britene valg på torsdag. Ikke for å stille landets hjemlige politikere til ansvar, men for å velge Storbritannias 73 representanter til EU-parlamentet. Valget gjelder for den kommende femårsperioden. Men britene skal jo ikke være med her, like lite som landet skal ta del i EUs øvrige institusjoner. Om bare utmeldingen kunne tre i kraft.

Søndag kveld er valgresultatet klart, så snart alle unionens 28 medlemsland er i mål. Resultatet i Storbritannia er ventet å være katastrofalt for regjeringspartiet og dermed for statsministeren selv. Meningsmålingene varierer veldig. Det er ikke så rart i et valg som har lav deltagelse og som blir gjennomført uten klarhet i hva man egentlig skal stemme over. Men en ting synes sikkert: Det nyetablerte Brexit-partiet kommer til å vinne, og de kommer til å vinne stort. Den gamle nei-generalen Nigel Farage har reist seg som en fugl fønix fra asken etter feilslåtte brexit-forhandlinger. Her er han, i spissen for et parti som ble offisielt registrert i februar og som nå kan få stemmen til en av tre velgere.

Den oppslutningen går ut over flere av de etablerte partiene, men den rammer – nær sagt selvfølgelig – det konservative partiet hardest. Gjennom hjemlige parlamentsvalg det siste tiåret har velgere vandret i flokk mellom det konservative partiet og UK Independence Party, Farages tidligere verktøy for et tydelig nei til EU. Nå er mange av velgerne som kom hjem til de konservative ved siste valg på vei av sted på ny, denne gang til Brexit-partiet.

Det er et kollektivt mistillitsvotum med dyp og mollstemt klang. Dramaet handler ikke om representantene som velges, for de kommer neppe til å få mange måneder i EU-parlamentet før historien er slutt. Men valget måler temperaturen på opinionen og gir et signal om hva slags omkalfatring av britisk politikk som kan vente rundt svingen.

Brexit-partiet ser ut til å bli klart størst, og de får følge av Liberaldemokratene, som nå soper opp en betydelig andel av dem som med hjerte og sjel ønsker å stoppe Storbritannias utmelding av EU. Labour følger på tredjeplass på de fleste målingene, med et stakkarslig resultat mellom 16 og 23 prosent. Jeremy Corbyns både-og, vent-og-se-strategi ser ut til å ha nådd veis ende. Partiet kunne ha gjort spranget nå og forlangt en ny folkeavstemning. Men Corbyn har holdt stand. Rastløsheten er voksende i et parti som nå lekker til andre og tydeligere Remain-partier. Men de konservative har det verre: På målingene kniver de med de grønne om å bli valgets fjerde største parti.

Og med det har vi kommet til historiens egentlige kjerne: Løpet er slutt for Theresa May. Ved denne ukens begynnelse forsøkte hun å mobilisere til en avsluttende og avgjørende parlamentsbehandling av utkastet til utmeldingsavtale fra EU. Planen ble stemt ned tre ganger i vinter og ble etterlatt død, om ikke begravet før påske. Nå ønsket May å gi den nytt liv gjennom å strekke ut hånden til de som ønsker en mykere brexit så vel som tilhengerne av en folkeavstemning. Reaksjonen var verre enn hun kan ha forestilt seg: opprør i eget regjeringskollegium og skuldertrekk fra de opposisjonspolitikere hun ønsket å blidgjøre. Skulle noen trenge en illustrasjon av hvordan maktesløs ledelse virkelig ser ut, faller Mays mandag til onsdag i den kategorien.

Fredag møtte hun Graham Brady, lederen for parlamentsgruppens egen komité. Resultatet av møtet var en regissert avsluttende fase. Statsministeren trekker seg som partileder 7. juni. Det blir startskuddet for den interne valgkampen om hvem som skal etterfølge henne. Så snart den prosessen har landet – kanskje i løpet av en måned, men mest sannsynlig mer – trer May tilbake som statsminister. Sluttfasen blir en illustrasjon av May som en politiker med pliktfølelse. Men den blir også den aller siste varianten av ydmykelse som hun har gått gjennom som en følge av splid og skånselløs maktkamp i eget parti.

After May, everything will be ok. Varianter av dette utsagnet har vært å høre mange steder i statsministerens eget parti i disse merkelige ukene. Det kan åpenbart forstås på ulike måter, som etter marerittmåneden mai, eller som etter at statsministeren har forlatt sin post. Essensen er i alle tilfelle at alt vil løse seg. Men vil det?

Ideen om at en ridder til hest kan redde brexit-prosessen dyrkes med stort hell i det konservative partiet. Forbi neste milepæl venter nye muligheter, dersom man bare klarer å rydde bort rusket av feilslåtte kompromisser og uklarheter. Enhver som ønsker å bli Mays etterfølger – og de er mange – må spille på et ønske om change. Regjeringen trenger det, partiet gjør det og landet som helhet gjør det også. En leder som kan samle, men også gi marsjordre gjennom et klarsyn andre ikke har.

Den lederen finnes ikke, rett og slett fordi vilkårene for en løsning som både er omforent og logisk konsistent ikke eksisterer. Ikke per i dag. Og Storbritannia har ikke mye tid på å finne noen alternativ plan på den tiden som gjenstår før EUs endelige deadline for brexit-prosessen 31. oktober. Kanskje kan en ny statsminister se en løsning andre ikke ser og drive en strategi gjennom i det britiske parlamentet. Men det blir ikke lett, i møte med et politisk landskap der maksimal-løsninger trumfer kompromisskunst og motsetninger for lengst har stivnet til.

Logikken i Mays parti tilsier en etterfølger som er hardere i klypa, mindre kompromissorientert, skarpere i kantene, muligens egnet til å vinne tilbake velgere som har rømt til Farage og Brexit-partiet. Men om en slik søken etter renhet kan vekke gehør hos en flokk EU-skeptiske velgere på høyresiden, er det mindre sannsynlig at den vil føre videre forhandlinger med EU til et svalt sted med utsikt. Dette blir en varm sommer, men hete har det med å vekke mer agg enn klokskap. Også denne gang?

Øivind Bratberg

Førstelektor ved Institutt for statsvitenskap, UiO, fast spaltist i Morgenbladet.