Multikulturalismen er ikke død

MULTIKULTURALISME

I Morgenbladet 29. juni skriver Torbjørn Røe Isaksen, inspirert av en konferanse i Oslo, at «multikulturalismen er død». Det er den heldigvis ikke. Når erklæringer om multikulturalismens død ønskes velkommen av terrorister verden over, er det for øvrig en vanskelig påstand å komme med, slik Røe Isaksen selv viser til. Likevel forkynner han at multikulturalismen, som en måte å orientere seg i verden på, er død. Mange av oss oppfatter fortsatt begrep som «multikulturalisme» og «kulturmarxisme» som hedersord. I løpet av det siste året har det vært mye snakk om å «ta tilbake» ord som andre har forsøkt å ødelegge. Det er viktig å ta ordet «multikulturalisme» tilbake i norsk språkbruk.

Politikere og forskere av ulike slag som mener at multikulturalismen er død, får problemer, ikke minst av språklig art. Folk flest forstår rett og slett ikke at multikulturalisme skal defineres negativt. Ifølge kritikerne av begrepet skal det bety noe ganske annet enn tanken om et flerkulturelt samfunn, noe annet en det mangfoldet de fleste av oss ønsker. Mangfold og et flerkulturelt samfunn kan ønskes velkommen, men altså ikke begrepet multikulturalisme. Jeg tror knapt jeg har truffet på et eneste menneske, utenfor enkelte akademiske sirkler, som forstår at drømmen om et varig flerkulturelt samfunn skal defineres som noe annet enn multikulturalisme. Multikulturell er for de fleste av oss ganske enkelt et engelskspråklig synonym for flerkulturell, overført på norsk.

Noen vil hevde at multikulturalisme skiller folkegrupper i ulike leirer og at den ikke er en del av integreringspolitikken. Det er feil. Multikulturalismen som program, i alle fall i amerikansk språkbruk, oppfattes som en del av integreringspakken. Ideen om «the melting pot» og begrepet «cultural pluralism» (multikulturalisme) betyr slett ikke det samme, men de blir begge oppfattet som deler av arbeidet for integrering i samfunnet.

Enkelte hevder at det å forsvare det multikulturelle innebærer en tilslutning til en kulturell, etnisk og religiøs «gruppetilhørighet», altså det vi ved arv og miljø deler med andre i en bestemt gruppe. En skal derfor ikke gi rettigheter til slike grupper, hevder kritikerne, men til det frie individ. Dette er adskillig mer komplisert. Det er ikke alltid lett å skille mellom det vi er tilsluttet ved arv og miljø, og det vi velger som individer. Såkalte etniske verdier kan også være noe vi velger, samtidig som individuelle valg i det kulturelle landskapet kan være styrt av gruppetilhørighet. En av dem som i amerikansk kultur har skrevet mye om dette er Werner Sollors, professor i amerikansk litteratur og afro-amerikanske studier ved Harvard. I boken Beyond Ethnicity: Consent and Descent in American Culture (1986) hevder han at forholdet mellom den kulturen en tilslutter seg gjennom valg (altså ved consent) og det en overtar som gruppe (altså ved descent) er komplisert. Det går ikke an å si at kulturell consent er noe vi alltid velger, mens kulturell descent er noe vi alltid arver, som gruppe. I norsk debatt kjører en her ofte etter liberalistiske skillelinjer, der individet står over gruppen.

Multikulturalisme er for flerspråklighet. I norsk samfunn er det selvsagt et krav om at alle lærer seg norsk. Men det er en udiskutabel fordel å kunne to eller flere språk fra barnsben av. En migrant med to språk i et multikulturelt samfunn trenger ifølge Edward Said ikke å føle seg marginal. Som professor Einar Haugen sa da han forsvarte flerspråklighet i det amerikanske samfunnet: «Bilinguals have more fun.» Språk og verdier møter og påvirker hverandre i et multikulturelt samfunn. Multikulturalister er ikke relativister som hevder at det «ikke finnes noe norsk fellesskap», slik Røe Isaksen synes å antyde til slutt. Det norske er ikke en statisk verdi, gitt en gang for alle. Når et norsk-somalisk barn tilegner seg idealene fra Eidsvoll, skjer det noe både med Grunnloven og barnet.

Øyvind T. Gulliksen
Professor emeritus, Høgskolen i Telemark, Bø