Nyliberalismen i staten

Min artikkel i Morgenbladet 13. mai om den nyliberale perioden i Norge var ikke ment som et svar til Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesens artikler om nyliberalismen. Likevel var den ikke så «på siden» som de påstår i Morgenbladet 27. mai.

De to professorene hevder at jeg ikke er oppdatert, siden jeg har nevnt en bok fra 2007 og ikke forholder meg til seks bøker som de tidligere har nevnt.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har lest alle de seks bøkene. Noen av dem har, etter min mening, begrenset interesse, fordi det er politiske kampskrifter for den politiske venstresiden mer enn akademiske analyser. Men til gjengjeld har jeg snart 30 års forvaltningspolitisk erfaring og engasjement bak meg.

Det er nemlig forvaltningspolitikk Hylland Eriksen og Vetlesen er mest opptatt av i sitt tilsvar til meg. De skriver: «… staten selv blir gjennomsyret av markedslogikken gjennom ulike varianter av New Public Management. […] Hva med skvisen den ene profesjonen etter den andre er kommet i mellom produktivitetskrav og faglighet, mellom resultatoppnåelse og integritet? Hva med vilkårene for å øve kritikk fra gulvet overfor ovenfra-ned reformer? Hva med endringene i språket, fra ‘borger’ til ‘konsument›, fra ‘pasient’ og ‘student’ til ‘produksjonsfaktor’. Til å kjøpe et argument og selge sin humankapital? Ikke ett ord hos Clemet.»

Men joda, jeg skrev om dette: Jeg skrev om de såkalte nyliberale reformene som har endret organisasjons- og tilknytningsformer og arbeidsformer i staten. Tidligere departementsråd og Televerket-sjef, Tormod Hermansen, har nylig utgitt en interessant bok om dette – En bedre styrt stat? – der han gjennomgår erfaringene med disse reformene, som gradvis har blitt gjennomført siden 1980-tallet. Tormod Hermansen ledet arbeidet med en offentlig utredning om en «bedre organisert stat», som ble ferdig i 1989, rett før jeg ble arbeids- og administrasjonsminister. I boken han nå har skrevet, spør han hvordan det gikk, og om det virkelig ble en bedre organisert stat.

Jeg mener, i likhet med Hermansen og Svein Gjedrem, at disse reformene i all hovedsak har tjent oss vel, og at vi fikk en bedre stat. Reformene har gjort at offentlig sektor har greid å løse oppgavene sine på en langt bedre måte enn den ellers ville greid, og de har – slik det har vært et tverrpolitisk ønske om – muliggjort en fortsatt ekspansjon av offentlig sektor.

Dette betyr ikke at alt fungerer godt, at det ikke har vært begått feil, eller at det ikke har vært smertefulle omstillinger for noen. Det har utvilsomt vært vanskelig for mange profesjonskulturer, for eksempel innen helse, kultur og utdanning, å møte krav til ledelse. Det kan selvsagt også være ubehagelig at det stilles krav til produktivitet og effektivitet. Og språk er makt, så hvis «studenter» er blitt til «produksjonsfaktorer» (noe jeg selv aldri har hørt), er det en forflatning av språket. Men bildet er ikke entydig: Profesjonsinteressene står også sterkere enn noen gang før, blant annet i den politiske debatten. Og med språket går det ofte begge veier, for eksempel når venstresiden insisterer på å bruke ordet «profitt» fremfor det vanlige norske ordet «overskudd».

Vetlesen og Hylland Eriksens problem er fortsatt blindflekkene, overdrivelsene og ensidigheten i analysen. Det virker lite troverdig når man ikke greier å se årsakene til at reformene kom, når man ikke også ser alt det positive som har skjedd i Norge og i offentlig sektor de siste 25 år og hvor godt staten lykkes på mange av de områdene som er reformert – og når man ikke kan vise til noe troverdig alternativ til måten staten styres på nå. Det er en fryktelig overdrivelse å si at staten er «gjennomsyret av markedslogikk». Vi har ikke studieavgift, vi har makspris i barnehager, vi har et skattefinansiert helsevesen, vi har et gjennomregulert landbruk, og vi har et kulturliv, trossamfunn og en presse som i svært stor grad er finansiert av staten.

Der «markedslogikken» har kommet, er det også skjedd mye positivt: Pasienter, elever og studenter har fått rettigheter. Politikere og ledere i offentlig sektor stilles i større grad til ansvar. Det er blitt større åpenhet, slik at borgerne vet mer om det som skjer på sykehusene og i skolene. Mange steder brukes ressursene mer effektivt, hvilket er bra for både økonomien og klimaet.

Men selvsagt kan også reformer drives for langt. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at man må styre etter mål og være opptatt av resultater. Men for mange mål og konflikterende mål eller overdrevent mye kontroll og rapportering er selvsagt negativt.

Reguleringsøkonomien og styringssystemene som vi hadde ved inngangen til 1980-årene, var dysfunksjonelle. Derfor er det ingen, annet enn helt i randsonen av det politiske spekter, som tenker på å reversere reformene. Men det er interessant at Vetlesen og Eriksen plasserer nyliberalismen midt i hjertet av det moderne sosialdemokratiet.

Kristin Clemet er leder i Civita.