Nytenkning i humaniora

Humanioradebatten

Det svinger av humaniora for tiden. Vi får stadige bekreftelser på at vi har gode forskningsmiljøer. Studentinteressen er høy og formidlingen omfattende. Og nye forskergenerasjoner begynner å sette dagsordenen – generasjoner som vil tenke nytt i forhold til humanioras samfunnsrolle og samfunnsbidrag.

Tekst/historie, som presenterte sitt manifest i forrige nummer av Morgenbladet, er et slikt miljø. Miljøet vil utforske humanvitenskapens vesen og betydning – og leverer selv tankevekkende bidrag til en slik utforsking. De ønsker å bidra til nytenkning om humanioras relevans – som noe annet enn en hjelpevitenskap for naturvitenskap eller arrogant metadiskurs.

Vi trenger en debatt om humaniora på humanioras egne premisser, sier miljøet og gir selv gode innspill til hvordan en slik debatt kan foregå.

Dette er bra saker, og vi deltar gjerne i en slik debatt. I forhold til den energien som nå utfolder seg i norsk humaniora, vil vi imidlertid argumentere for at ambisjonsnivået med fordel kan høynes enda et hakk. Det er faktisk mulig å gjøre flere ting på en gang. Å føre debatt på egne premisser er viktig, men det er også nyttig å utforske humanioras bidrag til å belyse og håndtere store samfunnsendringer og samfunnsutfordringer.

De siste årene har vi sett mange tilløp fra humanistisk hold til å tenke litt større enn vanlig. Interessen er økende for å gå inn i større tverrfaglige satsinger med kobling til andre fagfelt og åpning mot nye former for samfunnsdeltakelse. I forskningsrådet ligger nå forslag til en stor satsing om kompetanseutvikling og deltakerarenaer (KODE), der humanister har gått sammen med samfunns- og utdanningsvitere.

På UiO går humanister inn i tverrfaglige satsinger om blant annet etikk, demokrati, religion, kulturell kompleksitet og endring. Vi har fått en humaniorastrategi som – på tross av åpenbare mangler – signaliserer vilje til å satse på humanistisk forskning.

Forskningsrådets egen strategi gir nye åpninger for humanister, og det gjør også en rekke forskningsinitiativer på europeisk nivå. Næringslivet og instituttsektoren ansetter flere humanister fordi spørsmål som gjelder menneskelige ressurser, kreativitet og kommunikasjon er stadig mer relevant.

Humaniora kan ikke bare sees som en hjelpevitenskap for naturviterne, sier Tekst/historie. Det er et viktig poeng i en tid da de store naturvitenskapelige satsingene dominerer. Likevel kan det være noe å lære av naturviternes entreprenører.

I motsetning til hva mange synes å tro, holder det ikke bare å si «nanoteknologi» eller «biovitenskap», så ruller pengene inn. Både naturvitenskapelige og kulturvitenskapelige forskningsfelt må gis liv og mening om noen skal ønske å satse ekstra på dem.

Bruksverdien må vises, illustreres og eksemplifiseres. Om vi skal styrke og opprettholde humanioras kraft, må nok også vi humanister i enda større grad ta jobben med å fortelle gode historier om hva innsikten og kunnskapen vår kan brukes til.

Mette Halskov Hansen

Forskningsdekan, HF/UiO

Trine Syvertsen

Dekan, HF/UiO