Oss og dem?

Nå som vi alle er blitt muslimer er det underlig at enkelte fremdeles lar seg tråkke på tærne. Islam er nemlig blitt en norsk religion. Det er derfor feil å skille mellom oss (en norsk kristen kultur) og dem (muslimene). Undertegnede har åpenbart ikke forstått dette, skal vi tro Lars Gule og Erik Bakken Olafsen i Morgenbladet sist fredag.

Men hva ville det egentlig innebære at islam var blitt en norsk religion? Ville det bety at muslimer kunne ha sine bønnerop fra minareter over hele landet fem ganger i døgnet slik de norske kirker har sine kirkeklokker hver søndag? Likeledes at vi ikke så noe problem i at enkelte muslimske kvinner valgte å bruke ulike former for tildekking fra hodesjal til chador når de beveget seg i offentligheten? Eller ville det bety at muslimer ikke lenger så betydningen av verken bønnerop eller andre religiøst og tradisjonelt foreskrevne plikter og lot seg innlemme i den norske myten om sekularisering? Sannsynligvis det siste, hvis vi tar utgangspunkt i de to debattantenes uttalte ståsteder.

Personlig mener jeg dette er uttrykk for en manglende forståelse av samspillet mellom religion og kultur. Religion er langt mer enn en institusjon. Religion vever seg også inn i en bredere kultur og samfunn. I en sekulær verden vil forholdet mellom religiøse og sekulære uttrykk være forbundet via en dialog som beveger seg begge veier. Påvirkningslinjene er ikke enveis. Human-Etisk Forbunds radikale skille mellom privat og offentlig er på mange måter et barn av protestantismens forståelse av religion som inderliggjort opplevelse. Den vestlige verden bringer med seg elementer av kristendommen, det være seg i form av fortellinger, myter, bilder, symboler eller handlinger, som nok kan ha mistet sin religiøse verdi, men som like fullt står i forbindelse med en religiøs tradisjon. Norge har vært en kristen nasjon i mer enn tusen år. Det har bodd muslimer her i drøyt femti. Det tar tid å påvirke en hel kultur.

I motsetning til Gule og Olafsen ser jeg dessverre at skillet mellom "oss og dem" er noe som fremdeles faktisk eksisterer. Å benekte dette skillets faktiske eksistens er i beste fall en idealistisk romantisering av vårt moderne samfunn, i verste fall en forblindelse som kan misbrukes i rasistiske henseender, og ikke minst føre oss på gale veier.Det finnes nemlig et skille mellom en majoritets- og en minoritetskultur også i Norge. Det er bare å spørre enhver Ali, Muhammed eller Fatima som stadig ser seg forbigått på arbeidsmarkedet av en Ola eller Kari. Majoriteten besitter en makt, både ytringsmessig og politisk, som avkrever den en sensibilitet overfor minoritetene i et samfunn. Det påligger derfor majoriteten et større ansvar om å respektere minoritetene enn omvendt.

Vi lever ikke i en global landsby, slik Gule hevder. Til det er forskjellene i verden for store. Vi lever i en global verden, der globale uttrykk får nedslag i ulike lokale kulturer, som tolker de globale uttrykkene ut fra sitt lokale ståsted. Av og til får sågar lokale uttrykk globalt nedslag med den forvirring som derved oppstår på nye lokale steder. Det var nettopp det som skjedde med de danske Muhammed-tegningene. En lokal sjikane ble en global katastrofe.

Ytringsfrihet er en verdifull rett i vårt moderne samfunn, derfor må den også forsvares. Nettopp derfor bør den heller ikke misbrukes til ren krenkelse der kritikken ikke eksisterer. Ren sjikane er verken verdifull kritikk eller ytringsfrihet. De tolv karikaturene av Muhammed handler ikke engang om blasfemi. De handler om en majoritetskultur som tar seg til rette overfor en politisk og maktmessig svakere minoritet.

Jeanette Sky

Førsteamanuensis i religionsvitenskap ved NTNU