Pål Norheim: Farvel Langtvekkistan

Ikke langt fra hotellet jeg pleier å bo på når jeg er i Addis Abeba, står det en gammel bygning som på folkemunne går under navnet Seitan bet, Satans hus. I en bok om de første tiårene av den etiopiske hovedstadens historie fikk jeg nylig forklaringen på dette. Huset hadde rommet landets første kino. Folk flest anså film som djevelens verk, og de koptiske prestene kalte kinogjengerne for djeveldyrkere. Det berettes også at den aller første filmvisningen i Etiopia fant sted i april 1908 i keiser Meneliks palass. Filmen handlet om Jesu liv, og da Frelseren gikk på vannet, reiste de adelige seg fra stolene sine og bukket i ­hellig age.

Under et lengre opphold i landet nesten hundre år senere, pleide jeg å gå på kino i en sal noen kvartaler ovenfor Satans hus. Hva jeg minnes best er følgende: den forlegne tausheten som oppsto blant publikum da et lesbisk par kysset hverandre på lerretet, og jubelen som sto i taket under en actionfilm, da helten kastet skurken ut av flydøra.

Det er nærliggende å anta at lignende reaksjoner oppsto blant kinogjengere i Bergen og Kristiania i filmens spede barndom. Jeg minnes en pasient fra da jeg jobbet på et psykiatrisk sykehus på begynnelsen av 1980-tallet, vi kan kalle ham Helge. Han hadde hengt seg i fengselcellen en natt tyve år tidligere, etter å ha blitt arrestert for vold i hjemmet. Han ble reddet i siste liten, men mistet hukommelsen. Mentalt befant han seg i et permanent 1961. Trikkebilletten kostet mindre enn en krone, statsministeren het Einar Gerhardsen, og hver gang den smilende hallodamen dukket opp på skjermen i tv-stuen på avdelingen, spratt Helge opp i stolen, gjorde hilsen med høyre hånd og sa «Morn, morn!»

Det er lett å flire av disse reaksjonene. Men de anskueliggjør også at ny teknologi gjør noe med oss, ting vi ikke er oss bevisste hvis vi har vokst opp med den. På hotellet mitt i Addis innstallerte de wifi på rommene for cirka fem år siden. Før dette måtte jeg oppsøke en internettkafe for å sjekke e-post, nettet var så tregt at det gjerne tok flere minutter å laste opp en avisartikkel. Følgelig gikk det ofte dager eller uker mellom hver gang jeg gadd å logge meg inn. I mellomtiden hadde jeg en distinkt følelse av å være borte, av å være i Addis Abeba, og ikke hjemme i Norge.

Denne følelsen har jeg ikke lenger. Nesten uansett hvor på kloden jeg befinner meg, finnes det wifi på hotellet. Liksom hjemme leser jeg VG, Aftenposten og Dagens Næringsliv, når jeg ikke logger meg på FB og ser de siste oppdateringene fra Kjetil Rolness, Håvard Syvertsen eller Sven Egil Omdal. Addis Abeba og Rio de Janeiro er perforert av Norge, slik Norge er perforert av Teheran, Kabul og Lahore: Seitan bet er overalt.

Jeg ble født for sent til å oppleve filmens inntreden i det norske samfunnet. Men jeg er gammel nok til å huske livet før internett. Tanken på at jeg ikke lenger kan reise bort, at jeg mentalt forblir i Norge hvor jeg enn er, fyller meg med sorg. For tre år siden gikk jeg til anskaffelse av en mobiltelefon uten internettilkobling. Når jeg befinner meg på bussen, på en kafé i Bergen sentrum eller i gatene i Marrakech, er jeg en stakket stund koblet av verdensveven – det er en slags trøst. Min avlegse mobiltelefon er et anneks til Satans hus, hvor jeg stort sett kan la tankene fly uten å la meg distrahere.

Innen ti år antar jeg at annekset er revet. I mellomtiden oppsøker jeg det så ofte jeg kan.

Pål Norheim

Siste bok: Oppdateringer (2014), basert på hans egne Facebook-oppdateringer.