Partilederforedragene: Frp: Konkurranse, angst og nasjonalisme

Rødts Bjørnar Moxnes hadde nettopp talt for et fullt litteraturhus da Siv Jensen gikk på scenen. Utidig nok tok hun opp at «radikale miljøer ikke er forenlig med vår kultur». Men alle, inkludert den lille kontingenten av gjenværende rødtfans, forsto at hun ikke mente Rødt, og at hun heller ikke mente de to-tre radikale liberalistene som ennå holder til i en krok av Frp. Hun mente muslimer.

I Jensens blikk er verden et skremmende sted. Den som for tjue år siden hadde beskrevet terrorsituasjonen i Europa de siste tre årene, ville blitt latterliggjort, mente Jensen.

Se foredraget her:

Det spørs. Terror var overalt i nyhetene også i 1995, 1996 og 1997. Timothy McVeigh drepte 168 mennesker og skadet 680 da han bombet Oklahoma i 1995. Tsjetsjenske opprørere drepte rundt 150 mennesker i Russland, mens en bombe drepte 60 i Grozny senere på året. I Madrid drepte ETA 6 mennesker med en bilbombe. I Bosnia angrep serbiske nasjonalister et marked og drepte 43 sivile. I 1996 sprengte IRA den største bomben i Storbritannia siden andre verdenskrig i Manchester, og en bombe i februar samme år drepte to og skadet over 200 mennesker i London. Hizbollah hadde bombet den israelske ambassaden. Flere angrep av fra algirske separatister drepte 12 i Paris disse årene. I Atlanta sprengte Eric Rudolph en rørbombe i OL-menneskemengden i 1996.

Jensen har rett i at de ulike angrepene av IS, IS-sympatisører og andre islamister, som Europa har opplevd de siste årene, til sammen var enda mer dødelige enn disse. Men ideen om at Europa var en slags trygg oase for tjue år siden, der få eller ingen kunne tenke seg at det skulle komme mer terror, er en konstruksjon. Det er en konstruksjon som passer Fremskrittspartiet godt. Et protestparti har mest å protestere mot når ting blir verre.

Setningene i foredraget glir helt sømløst fra terror til asylpolitikk. Terrorforebygging skal gjøres ved å øke uttransporteringen og føre en «streng og rettferdig asylpolitikk».

Men trusselen fra terror er langt fra det eneste som er galt med innvandringen. «Det er venstresiden som går lengst i dag i å akseptere innvandreres mulighet til å videreføre et kvinnesyn som vi har brukt hundre år på fjerne. Jeg synes det er et paradoks», sa Jensen. Det går også videre enn kvinnesyn: Ytringsfrihet og demokrati, er blant disse verdiene. «Vi må kjempe for de liberale verdiene hver eneste dag. De går fryktelig fort vekk hvis vi bestemmer oss for å ha et annet regime enn det.»

I undersøkelser er det vanskelig å spore noen nedgang i oppslutningen om de liberale verdiene. Men det er et oppsving i følelsen av at de er under press. Nå er ikke Siv Jensen akkurat alene om denne analysen lenger. Alle de største partiene har meldt seg på, med vaffeljern og stengte grenser. Det blir interessant å se hvor langt de vil gå i denne valgkampen for å beholde «ledertrøyen».

Siv Jensens partilederforedrag hadde to hovedspor: Verden er skummel, og Norge må konkurranseutsette velferdstjenester som skole, helse og omsorg. Det andre hovedsporet ser ut til å bli limet som binder de borgerlige partiene sammen. Talepunktene til Høyre, Venstre, KrF og Frp høres helt like ut: Det er kvinner som er gründerne i barnehagesektoren, og det er et paradoks at venstresiden vil straffe kvinnene. Vi trenger innovasjon i næringslivet.

Siv Jensen mente offentlige velferdstjenester uten konkurranse var som et skiløp med bare en deltaker. «Statlige monopoler er ikke noe annet enn en skiløper uten konkurranse», slo hun fast. I stedet vil Siv Jensen «heie på de som skaper». I dette tilfellet er det altså snakk om å «skape arbeidsplasser» ved å overta velferdstjenester på statens og kommunenes regning.

Rent ideologisk er Frp fortsatt en gatemiks. «Som liberalist mener jeg at staten skal være et redskap for folket, ikke at folket skal være et redskap for staten», sa Siv Jensen. Hun er kanskje liberalist, men ikke overdrevent mye. Ingen velferdstjenester skal bort (bortsett fra trygd til innvandrere som ikke kan norsk). Der de mest ekstreme liberalistene snakker om nattvekterstat, vil Frp la politi og statsmakt som blander seg inn i hvilket språk folk snakker og hva slags hodeplagg de har på seg.

Men som alle hundeoppdrettere vet: Jo renere rase, jo mindre genpool, og jo flere sykdommer og problemer. «Frihet til å velge» er et slagord Frp har brukt selv. Men det kunne også vært slagordet til partiets strateger. Gatemiksen er Frps største forse, fordi den gir dem fleksibilitet. For eksempel til å kombinere frihet og stengte grenser, liberalisme og nasjonalisme. Så gjenstår det å se om angsten har stor nok gjenklang i folket.

Sigve Indregard

Journalist. Førstedivisjonsspiller i curling.