Politikk og følelser

Forbilder

Jeg tror ikke professor Øivind Andersen og jeg er uenige, selv om hans refleksjon om politikk og følelser i forrige nummer av Morgenbladet («Interessante følelser», 17. august) gir inntrykk av at jeg hevder at Aristoteles utelukker følelser i sin filosofi. Mitt forkortede essay handlet ikke primært om Platon og Aristoteles, og de dominerende bildene av de to antikke filosofer var redaktørens valg.

I min diskusjon av egne akademiske forbilder er de to helt sentrale, men ikke de eneste. Det er fordi de definerer mennesket som et rasjonelt og sosialt dyr hvor den rasjonelle evne inkluderer evnen til etiske resonnementer, og politikken som sfæren for det «høyeste gode», fellesskapet utover familie og fellesskap i det sivile samfunn. Det er med andre ord et definerbart skille mellom noe privat og noe politisk. Den moderne definisjonen av rasjonalitet, fra for eksempel John Locke eller til og med David Hume, er basert på et postulert skille mellom «fact» og «value». Hos Hume blir skepsisen til deduktivt resonnement så sterk at alt betviles, selv empirisk observasjon. Hos Locke postuleres en viss medfødt etisk evne, men man ser allerede konturene av et skarpt skille mellom det naturvitenskapelige og det etiske, som blir ansett som subjektivt og privat. Som jeg beskrev i mitt essay, er den vestlige naturrettstradisjon helt sentral for meg, og jeg har alltid interessert meg for hvordan man kan returnere til rasjonell etisk diskusjon, ettersom de fleste politiske spørsmål angår etikk – kardinaldyden rettferdighet er alltid den helt sentrale i politikken, som Platons dialoger understreker.

Fins det noen vei gjennom språkets konstruksjoner? Er det ikke slik at vi erkjenner forskjellen på universalia og det partikulære når vi diskuterer politikk? Logikk vil i alle fall hjelpe en hel del. Siden metafysikken som disiplin for lengst er avgått ved døden, er det ingen klare presedenser, og historien vil jo uansett aldri gjenta seg. Men det man kan forlange av politikere er at de kan argumentere prinsipielt og logisk, uten å blande personlige følelser inn i saken. Så lenge følelser uttrykker rent subjektive sanseopplevelser er de irrelevante i den allmenne diskurs politikken er, men når følelsene blir adekvate uttrykk for noe felles, er det en annen sak, slik Aristoteles utvikler dette, ifølge Andersen.

Blir man angrepet, er selvsagt frykt og sinne relevante beveggrunner til et motangrep, likeledes moralsk indignasjon når menneskerettigheter krenkes. Men ofte brukes moralsk indignasjon helt inadekvat. Kvinner er ofte moralsk opprørt over menn som er mot abort i stedet for å gi grunner for sitt syn, som logisk sett må følge malen: «Når bør samfunnet ta liv? Hvordan bør retten til liv balanseres mot kvinners rettigheter?». Det som heter justifications på engelsk – og har med justice, altså etikk, å gjøre – har dessverre ikke noen god norsk oversettelse, men er korrekt som begrep fordi det favner både fact og value. Å grunngi sitt syn ut fra generelle parametere for fellesskapet, altså politikk, er noe ganske annet enn å mene noe uten å kunne resonnere om hvorfor. Politikk handler jo om svar uten fasit, men svar man kommer frem til gjennom allmenn argumentasjon.

De følelser som uttrykkes i offentligheten i dag er svært uinteressante fordi de erstatter resonnementer og rasjonalitet fremfor å komplettere dem. Ved å insistere på at man skal grunngi sine standpunkter kan man luke ut mye, selv om ingen gjør det i pressen. For eksempel blir et innlegg om monarkiet lett «raser mot Kongen», selv om det man gjør, er å føre en prinsipiell debatt – eller forsøke å gjøre det. Å bli tillagt følelser i offentlig debatt er minst like ille som å fremby egne, og begge deler hindrer politisk ordskifte.

I dag pøses det private ut i offentligheten som erstatning for den mye mer krevende politiske debatt. Det er ikke politikk, alt som bæres til torgs, og de antikke mestere visste forskjellen.

Janne Haaland Matlary

Professor i statsvitenskap, UiO