Prinsippenes pris

Prinsipper er enkle å forholde seg til, helt til de virkelig blir satt på prøve. Når dette skjer, er det spesielt viktig å holde fast ved dem. Det er i møtet med de mest kontroversielle og krevende sakene vi har mest bruk for våre grunnleggende prinsipper.

Aksel Braanen Sterris uttalelser om Downs syndrom har skapt debatt og møtt kraftig motbør. Morten Horn etterlyser i Morgenbladet 2. juni at jeg som rektor ved UiO ikke bare forsvarer våre ansattes ytringsfrihet, men går inn i diskusjonen og velger side. Horn ønsker en klargjøring av universitetets verdigrunnlag og en respons på at «eugenikken igjen rører på seg».

Universitetet i Oslos verdigrunnlag er godt forankret i Menneskerettighetskonvensjonen, i norsk lov, i etiske retningslinjer og i våre egne strategidokumenter. For ordens skyld: Det er selvsagt slik at eugenikk bryter med vårt verdigrunnlag. Men vi må tåle at våre verdier utfordres gjennom ytringer, så lenge de holder seg innenfor norsk lov.

Faktisk er jeg av den tro at vårt verdigrunnlag styrkes og vår verdibevissthet skjerpes gjennom å bli utfordret, både internt og eksternt. Det er derfor vi skal forsvare den akademiske friheten som nettopp skal gjøre det mulig å bringe selv de mest kontroversielle meninger til overflaten slik at de blir gjenstand for en saklig og nådeløs debatt.

Horn blander kortene og er farlig nær en stråmannsargumentasjon når han skriver at «Sterri er Ottersens student, og har nå fått hans støtte». Det jeg har støttet, er Sterris frihet til å ytre seg, ikke hans ytringer.

Som rektor ser jeg det som en av mine aller viktiges oppgaver å forsvare den akademiske friheten. Horn oppfatter mitt forsvar av Sterris ytringsfrihet som «litt overdrevet» all den tid Sterri er «et av Norges mest ytringssterke mennesker». Hvis vi av denne grunn skulle innskrenke Sterris ytringsfrihet, ville ikke denne friheten være mye verdt. Å veie ytringsfriheten opp mot ytringsstyrke ville være å uthule den.

Som rektor deltar jeg i mange debatter om et bredt spektrum av temaer. Grunnen til at jeg gikk inn i denne debatten var statssekretær Bjørnar Laabaks uttalelser om at UiO ikke burde gi stipendiatstillinger til personer med Sterris holdninger. Når slike uttalelser kommer fra regjeringens medlemmer, er det mitt ansvar å reagere. Dette er viktig, ikke minst fordi regjeringen ved flere tidligere anledninger har blandet seg utidig inn i forskningsspørsmål.

I den opphetede og omfangsrike debatten som fulgte, var det mange av Sterris motstandere som ønsket at jeg også gikk inn i selve saken med mine egne standpunkt og meninger om Sterris syn på Downs syndrom. Dette ville være det samme som å innføre et meningsfilter på Universitet i Oslo. Når jeg som rektor har gått inn i en debatt for å forsvare ytringsfriheten til UiOs ansatte, kan jeg ikke gå over til å bli en saksdebattant som forventes å gi UiOs overordnede syn på den aktuelle ytring. Faktisk er det slik at UiO som institusjon ikke skal ta stilling til meninger og ytringer fra våre ansatte – forutsatt at de holder seg innenfor lovens rammer. Som institusjon skal UiO forsvare ytringsfriheten, ikke den enkelte ytring.

Horn spør om jeg ikke heller «burde fokusert på kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som i et intervju med Minerva gikk like hardt ut mot Sterri som Laabak gjorde». Dette spørsmålet viser at Horn har misforstått min rolle i denne saken og min motivasjon for å gå inn i debatten. Røe Isaksen og Laabak er i sin fulle rett til å være rykende uenig med Sterri, men Laabak – som statssekretær – har ikke anledning til å forsøke å påvirke ansettelser ved universiteter på bakgrunn av den ansattes meninger. Dette er ikke en innskrenkning av regjeringsmedlemmenes ytringsfrihet, men en nødvendig konsekvens av maktfordelingsprinsippet i samfunnet.

En grunnleggende feilslutning i denne debatten har vært sammenligningen mellom Sterris ytringer og fortidens groveste forskningsetiske overtramp. Som forsker ved UiO, vil Sterri, som alle andre, være underlagt svært strenge forskningsetiske regler og interne rutiner. Forskningsetikken er en av universitetets hjørnestener og avgjørende for faglig kvalitet.

Som universitetsleder stilles man stadig overfor dilemmaer. Jo mer krevende og kontroversielle sakene er, jo tydeligere blir det for meg at det er de grunnleggende prinsippene som må være førende. Lovverket gir klare rammer for ytringer. Det er disse rammene vi må respektere. Vi må tolerere ytringer som er innenfor, og slå ned på rasistiske ytringer og andre ytringer som er utenfor. Så enkelt og så vanskelig.

Ole Petter Ottersen er rektor ved Universitetet i Oslo.