Ragnhild Brochmann: Knask, knep eller den store horefesten

Ragnhild Brochmann snakker mer om kostymer, sex og maskeradeorgier på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:

Hvorfor er sex hovedmotoren når kvinner skal kle seg ut? Er skrekk og erotika enkelt og greit hånd i hanske, som skrekkfilmklassikerne vil ha det til, eller er det andre krefter i sving her?

Meg først. Jeg var et av de barna som gladelig valgte utkledningsbursdag på bekostning av antall deltagere: jungelbursdag, påskebursdag, fargebursdag, englebursdag og skrekkbursdag. Og så kom halloween til bygda Brøttum. Endelig en amerikansk tradisjon som legitimerte konseptet utkledningsfest slik at alle forsto at det var sånn det skulle gjøres. Guttene også. Først var jeg svart (som i beksvart, ikke etnisk afrikansk), og siden djevel med rød genser, horn limt i pannen og en fork som pappa hadde spikket.

Så kom videregående, og uskylden brast. Guttene var tøysete og morsomme i stilen, sånn videregåendegutter er: en slalåmkjører fra 1980-tallet, en apejente med stråhatt, en som hadde dødd, bare. Men jentene i klassen var ikke bare døde, de hadde aldri vært så levende. De mest populære jentene hadde ikke bare kledd seg ut som servitrisene i Coyote Ugly, de hadde kledd seg ut som de døde og horete servitrisene i Coyote Ugly: halvåpne munner, halvåpne buksesmekker, lårkorte olashorts, nettingstrømper med høl i og nettingtopper med høl i. Og sotede øyne.

Jentene kom for å vise frem sex. For å vise at de visste hva det var og hvordan det så ut i frekk og voksen tapning. Kostymereglene hadde endret seg over ­natten.

Så er 1000-kronersspørsmålet: gjør vi jentene dette for å ha sex med oss selv – den autoerotiske gleden over å kle på oss vår egen idé om å være attraktiv? Eller er vi matet inn i en humørløs, amerikansk sex-kvern, hvor den enkleste utkledningsformularen er å gjøre alle klassiske kvinneroller horete, mens mannsrollene får en raus dose humor og/eller død?

De er: velutstyrt pirat (seksløper og lang tissefant under beltet!), vandød kirurg, tacolefse, Ali G eller nonne, mens vi er horete pirat, horete sykepleier eller horete nonne. Eller catwoman. Hun forklarer seg selv. Med andre ord: Mens menn ser ut til å velge med humor, later vi til å velge med sex. Kan jeg få et festlig kostyme med utringning, uten ironi, takk?

For dem som fortsatt lurer på om det virkelig kan være så ille, anbefaler jeg å ta en tur inn på nettsiden Partyking.no. Her blir du ikke bare møtt av rollegalleriet over, men vil forhåpentligvis også få bakoversveis over følgende to faktorer. For det første er kostymene ikke bare horete, men «horete» er kodet om til «søt». Eksempelvis møter vi en «søt soldat» ikledd åletrang camo-kjole med glidelås fra kløft til skrev under patronbeltet. «Psyko, horete soldat» hadde vært en god og nøktern beskrivelse, men det språket passer vel ikke inn i den vennlige utkledningsbransjen.

Det andre er at stylingen, uavhengig av kostymets karakter, sier strippeklubb i stedet for familiehøytid. Men for meg når begrepet karneval nye høyder når kostymet «gulrot» er tredd nedover en frekk dame med 12 centimeter høye platåsandaler. Den lille oransje hatten med grønt stilkfeste sier muligens «søt og morsom», men drakten, vridd litt på siden sånn at hele låret synes, sier: «Se gutter, ingenting under!»

En tur innom Festmagasinet Standard i Oslo bekrefter trenden. Butikkmedarbeider Atle Jensen forteller at unge kvinner velger det han kaller sexy kostymer, og gjerne med en uniformert tvist, mens gutter velger et eller annet morsomt eller en oransje fangedrakt. Skrekk og blod er det mindre av for tiden. Og eldre kvinner da? Jo, de er heks. Sexy heks? Nei, sånn vanlig heks. Med vorter og krokete neseprotese? Nei, det er bare mødre som skal ut å knaske og knepe med barna sine som gjør det. Med andre ord – de som ikke skal på fest.

Jeg tror det er tre ting som står på spill her: det ene er det klassiske, mannlige blikket, eller the male gaze, som det gjerne heter i feministisk litteratur. Opp gjennom historien har film og bøker – ikke minst den gotiske skrekksjangeren – fortalt oss at det er både riktig og hot å ligge bredt utover en seng med et tynt nattlinne, et bryst på avveie og en hånd på panna når Dracula, Varulven eller trollet kommer for å ta oss. Det er et spennende scenario for oss, og det er et spennende scenario for dem.

Med andre ord: Kunsten å stille seg lagelig til som «offer» for noens seksuelle tilnærmelser er kodet som en historisk priviligert posisjon å være i. For menn, naturlig nok, men også for kvinner.

Motsatt av mennene har kvinner en vidtrekkende og nedarvet kunnskap om hvordan generere oppmerksomhet og seksuell interesse på en måte vi selv har regien på. En kunnskap det er lett å argumentere for at moderne menn ikke har, eller ikke har skullet ha, og som de derfor heller ikke behersker. For å si det sånn – en mann går ikke på fest som den kjekke piraten, men som den liksom litt kjekke piraten med den tullete penisen.

På den andre siden har vi blitt lært opp til at den eneste kvinnelige hovedrollen blant alle de mytiske mørkemennene, er heksa. Hun er en fryktet og respektert skikkelse på grunn av sine heksekunster, men også fordi hun, motsatt av gamle dagers normer, var herre over sin egen seksualitet og kunne bruke den som hun selv lystet. I alle fall inntil hun ble brent på bålet. Med andre ord er seksualitet tett vevd inn i det folkloristiske landskapet som halloween kommer fra. Skrekk, gru og begjær. Og det er heksa som er den mest naturlige figuren å alliere seg med om du ikke vil prøve festlykken som et mannlig kodet «offer».

Samtidig er det en feilslutning, og en overforenkling, å tro at kvinners pyntelyst først og fremst forholder seg til menn. Tvert imot pynter kvinner seg like mye for andre kvinner, og de pynter seg for seg selv. Men viktigst av alt, og her tror jeg vi har kommet til halloweensakens kjerne – pynter kvinner seg for å bli pene, ikke for å være morsomme. Og Gud forby, vi pynter oss aldri for å bli stygge. Like lite som mannen tåler å bli beskyldt for å ha prøvd (for) hardt å se bra ut – vil kvinnen bli avskrevet som stygg.

Nei, en moderne kvinne rir stadig vekk ikke til ballet som prompepute, men la oss krysse fingrene for at den dagen vil komme.

Ragnhild Brochmann

Kunst- og motekulturhistoriker og skriver om mote og visuell kultur i Morgenbladet