Roboter knuller ikke på dass

Jeg har den siste tiden med undring registrert at det ser ut til å være en slags uhellig allianse på gang mellom middelklassens samlivsterapeuter og konservative politikere og filosofer. Saken gjelder selvsagt sex. Det siste året har blant andre Frode Thuen i Aftenposten, filosof Henrik Syse og vår nye næringsminister Torbjørn Røe Isaksen skrevet innlegg og gitt svar til lesere som tyder på langt fremskreden nykonservatisme. I en tid der man skulle tro at det ville være mer nærliggende å gå til kamp mot maktpersoner som tar for seg av «kalvene» i ungdomspartiene, så tar disse herrene seg altså tid til å kritisere dagens umenneskelige seksualmoral. Herregud.

For det er visst ikke måte på hvor avstumpet du blir av å ha «sex uten følelser», som om dét på noen måte gir mening. Hvis det virkelig fantes noe sånt som «sex uten følelser», hvem i huleste ville holdt på med det? Roboter knuller ikke på dass.

Nymoralistene overser fullstendig at våre emosjonelle og seksuelle behov nettopp er en del av vår menneskelighet. Å konstruere moralske barrierer mellom uforpliktende sex og følelser er egentlig å tilrane seg selve definisjonen av følelser. Premisset synes å være at kun kjærlige følelser over en viss tid, paret med monogam livsstil, kvalifiserer til betegnelsen «ekte følelser». Alt det mennesket ellers opplever av spenning og glede og eufori og alle andre følelser knyttet til å møte et annet menneske helt nært innpå, blir implisitt falskt. Det nekter jeg å la stå uimotsagt.

Sex er dessuten et relativt demokratisk fordelt gode. Å få folk til å skamme seg over sine sjelløse seksualbehov er en effektiv måte å få folk til å slutte rekkene. Jo mer skam vi dytter på særlig kvinner som ønsker seg nærhet, jo mer tid kan de i stedet bruke på kommersielle tilbud som er som skapt for å bøte på alle våre uoppfylte behov. Jeg kan jo forstå at en nyslått næringsminister heller vil at vi skal shoppe enn å ha sex, men ærlig talt, litt raus kan du vel være, Torbjørn?

Dessuten sier herrene også noe helt annet, som kanskje er vanskeligere å få øye på, som ikke bare handler om sjela di, men i aller høyeste grad om friheten din. Med en gang etablert moral sier hva som er uønsket adferd, sier den også noe om dem som likevel ikke gjør som samlivsterapeuten og næringsministeren sier. Noe som man kan finne igjen i domstolenes behandling av voldtekter, hun ble jo med ham hjem, de hadde møttes på en sjekkeapp, hun burde, burde, burde ikke vært der, burde holdt seg på CC Vest og shoppet påskepynt mens hun ventet på drømmeprinsen?

Samtidig sitter samlivsterapeuten og kaster sand i øya på alle som søker spenning utover det negledesign på skjønnhetssalongen kan tilby, ved på den ene sida ved å fortelle de engstelige, de sårbare, de forhutlede at det er best å la være, implisitt at det er best å vente. Som om ikke også sjekkeapper tilbyr øvelser i å leve, og potensielt kan belønne deg med rike følelsesmessige opplevelser. Det er et jævla dårlig råd å be folk leve litt mindre bare fordi de er redde. På den annen side løper også samlivsterapeutene nymoralistenes ærend ved å tegne opp grensene for det akseptable for et menneske som ønsker å oppfatte seg selv som godt og sant. Du kan ikke dele ut sjela di gratis på Tinder og samtidig håpe at det er noe igjen når den rette en dag saler opp, synes budskapet å være. Det ligner urovekkende mye på epleskrotteorier som serveres i trossamfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med.

Jeg orker ikke mer. Vi dreiv ikke med kvinne- og homokamp for til slutt å bure oss inne og holde oss for gode. Nå går jeg og sveiper ekstra hardt til høyre, bli med!