Skal vi lage underholdning av andres tragedier?

Etter Sarah Koenigs uforventede braksuksess med podkasten Serial i 2014 har virkelighetskrim (true crime) ridd på en ustoppelig fremadstormende bølge, med serier som The Jinx og Making a Murderer, og podkaster som Uløst og Purk eller Skurk her i Norge. I slutten av februar lanserte NRK to nye virkelighetskrim-podkaster på like mange uker, og når 2018 er omme sitter vi igjen med hele tre filmer og en tv-serie om terrorangrepet på Utøya. Flere spør seg nå om det vi journalister og historiefortellere holder på med, er greit.

Virkelighetskrim slik vi kjenner sjangeren i dag hadde sitt definitive gjennombrudd med Truman Capotes In Cold Blood fra 1966, som forteller historien om et kvadrupelmord i Kansas fra 1959. Boken ble en enorm suksess, og står igjen som den nest-mest solgte virkelighetskrim-romanen noensinne, kun toppet av Helter Skelter fra 1974. I tillegg til fantastiske salgstall høstet In Cold Blood positive omtaler, men det var flere som stilte seg kritiske til prosjektet. Tom Wolfe skrev essayet Pornoviolence, hvor han innførte begrepet med samme navn, om grafiske skildringer av vold som et virkemiddel brukt med den hensikt å stimulere en underbevisst, seksuell fascinasjon med vold. I essayet kaller Wolfe In Cold Blood for «sadistisk sensasjonalisme», og beskylder Capote for å holde på lesernes oppmerksomhet gjennom løftet om groteske, voldelige detaljer om drapene, i mangel av noe nytt å tilføye saken.

Selv har jeg jobbet med podkasten Svartelista siden 2016 – en virkelighetskrim som tar for seg notoriske seriedrapssaker fra virkeligheten, og hverken skyr skildringer om grov vold, eller narrative grep for å heve historiene. Er det jeg gjør etisk forsvarlig og av journalistisk verdi, eller sadistisk sensasjonalisme som utnytter andres dypt personlige tragedier for å tilfredsstille publikums morbide fascinasjon?

Femti år etter Capotes In True Blood selger såkalt pornovold som varmt hvetebrød, med en ny podkast, Netflix-serie eller film annenhver uke. Med mer og mer virkelighetskrim som kjemper om lesernes oppmerksomhet og hever den kollektive toleransen for hva vi synes er greit, må̊ vi tenke svært nøye over valgene våre når vi dekker disse sakene.

Etter slippen av NRKs Ubåtsaken blusset det opp diskusjoner om problemstillingen med å selge ekte kriminalsaker som underholdning til massene. Blant annet i en lukket Facebookgruppe for podkastfolk og spesielt interesserte, der enkelte reagerte sterkt, og satte spørsmål ved motivasjonen bak podkasten. Og etter første episode er det vanskelig å ikke spørre seg hva som hadde drevet skaperne og NRK til å lage denne podkasten. Thriller-narrativ, dramatisk musikk og ubåt-tema med animasjoner og sonar-lyder, kom med ekkel bismak. I tillegg fremstår programleder Emma Claire Gabrielsens sentrale rolle i narrativet i Ubåtsaken som uforståelig, når hun leser tiltalen og kaster opp eller reagerer på hvor stor ubåten er.

Den andre episoden endrer helhetsinntrykket av Ubåtsaken dramatisk. Gabrielsen reflekterer om problematikken med Ubåtsaken på lufta (riktignok uten å anerkjenne kritikken de har fått), og tenker høyt om nettopp det å lage underholdning av tragedier. I et intervju i episoden, av en felles venn av Gabrielsen og avdøde Kim Wall, forteller intervjuobjektet at hun er glad for at nettopp Gabrielsen lager podkasten om saken, slik at hun kan male et nyansert og helhetlig bilde. Dette skjer i en episode hvor Gabrielsen i tillegg stiller seg i opposisjon til den sensasjonspregede og enkle fremstilling av saken som preger mediedekningen for øvrig, og forteller om Kim Wall som person, journalist og datter – som mer enn den unge, vakre kvinnen i et krimdrama.

Dette er et skoleeksempel på hvordan man legitimerer virkelighetskrim. Når skaperne tydeliggjør eget motiv og rolle, samtidig som de setter offer og pårørende i første rekke, forsvinner mye av problematikken med de narrative og estetiske virkemidlene som skurrer i første episode. Uten detaljinnsikt i NRKs lyttertall vil jeg tro at flere forsvant etter pilotepisoden Siste Reis, men for dem som valgte å bli er nok det meste tilgitt etter episode 2.

På motsatt side av spekteret finner man amerikanske skrekkeksempler som Making a Murderer, hvor skaperne skamløst tøyer sannheten for å passe den inn i sitt eget låste Hollywood-narrativ, hvor drapsdømte Steven Avery blir fremstilt som en naiv, misforstått syndebukk – offer for en mørk konspirasjon lagt av et ondsinnet politikorps og aktorat. Der skaperne for eksempel lar være å si noe om Avery's historie med misbruk og overgrep har de ingen problemer med å fremstille advokat Ken Kratz som en manipulerende, følelsesløs overgriper. Kratz har i ettertid mottatt hundrevis av grove trusler, blant annet voldtektstrusler mot datteren sin, og har på lang vei fått karrieren og omdømmet ødelagt.

Serial, som startet dette sirkuset, ble i all hovedsak hyllet for sin revolusjonerende fortellerstil, som tar lytteren med på Sarah Koenigs journalistiske etterforskning av Hae Min Lee-saken i real time. Jeg var blant de mange som lot meg rive fullstendig med, og deltok i medfølgende diskusjoner på forum og sosiale medier for å komme til bunns i mordmysteriet. I oppspiltheten vår tror jeg vi glemte at dette ikke var underholdning, men en ekte og vond drapssak, og tok ikke innover oss de helt reelle konsekvensene Serial hadde på de involverte.

«Dette er livet mitt», uttalte broren til avdøde Lee på nettstedet Reddit. «For dere lyttere er dette bare et nytt mordmysterium, krimdrama, en episode av CSI. Dere var ikke der da moren deres gråt hver natt, da hun fikk et hjerteinfarkt da hun hørte nyheten om at kroppen var funnet. [ …] Dere vet ikke hva vi gikk gjennom.»

Noe av det som gjør Serial så bra er Koenig’s uredde, gjennomsiktige og dønn ærlige tilnærming til saken og lytteren, men denne stilen tar få̊ hensyn til offer, etterlatte og involverte. Selv om Koenig prøver å virke nøytral, og «tviler» høyt over egne tanker, klarer hun ikke å ta hensyn til alle kompleksitetene en slik kriminalsak innehar. Det er bekymringsverdig hvor lite kritikk Koenig og Serial har fått, men heldigvis er norsk pressekultur og -etikk en annen verden enn den vi ser i USA, enn så lenge.

Det er ingen som argumenterer for at vi ikke skal snakke om disse sakene. Uansett hvor vondt og sårt det er, kan vi ikke være redde for å dekke saker av høy samfunnsviktighet og interesse. Å bruke narrative og estetiske virkemidler, og å fortelle historiene i alternative former som podkast, film og tv- serier er en måte å tilgjengeliggjøre og løfte innholdet til et bredt publikum.

På samme tid er jeg lettet over at det i Norge fortsatt ikke er mulig å lage en thrillerserie om en fersk drapssak, eller en spillefilm om landets verste tragedie, uten å vekke reaksjoner. Mengden virkelighetskrim vil bare fortsette å øke i årene som kommer, og kommer til å tøye strikken for hva vi synes er greit og ikke. Derfor er det viktigere enn noensinne at vi holder oss selv moralsk ansvarlige for å ivareta god presseskikk og gjennomsiktighet, og respekterer de ekte menneskene i tragediene vi lager filmer og podkaster om.

Kasper Bræin Selvig