Spillet om brexit har gått fra poker og bridge til domino

Det er to uker til fredag 29. mars, dagen da Storbritannias EU-medlemskap formelt skal opphøre. Men slik blir det trolig ikke. Det er hva vi vet, etter at en kaotisk uke der det britiske Underhuset landet på følgende: De ønsker ikke regjeringens foreslåtte skilsmisseavtale. Ei heller ønsker de å forlate EU uten noen avtale. Det Brussel må gjøre, er å innvilge ekstra tid, her ved enden av to års snirklede debatt.

Hva er det som foregår?

Forhandlingene om britenes utmelding av EU fikk raskt karakter av et spill. Det er da også vanlig å betrakte forhandlinger som det. Parter med motstridende interesser møtes med varierende grad av offensiv strategi. Målet er å få motparten til å vike. Men resultatet blir et balansepunkt et sted imellom det hver side ser som optimalt.

Det forvirrende med spillanalogien i dette tilfellet, er at den sier oss lite om de faktiske forhandlingene, de som har foregått siden våren 2017 mellom den britiske regjeringen og EU. Unionens sjefforhandler, Michel Barnier, fikk sitt mandat, parkerte bussen og har siden overvært en avansert og forvirrende runddans mellom partene. Ikke partene som i London mot Brussel; det er innenfor den politiske eliten i Storbritannia at en stadig skiftende og intens debatt har funnet sted.

Men kanskje har ideen om spillet noe for seg likevel, dersom vi betrakter den interne politiske debatten på britisk side. Det gir oss i alle fall et begrep som kan fange opp hvordan de ulike partene har opptrådt og hva som har forandret seg underveis.

Statsminister Theresa May har helt fra begynnelsen av sin statsministertid i 2016 behandlet brexit-prosessen som et slag poker. Endemålet har vært tydelig, i helt formell forstand: Storbritannia skal ut av EU. Men veien dit ville være full av farer og omveier og kontinuerlig preget av spillets gang. Statsministeren har stort sett holdt kortene tett til brystet, avbrutt av brå intervensjoner for å gjenvinne tapt terreng. Intervensjonene har omfordelt andre spilleres innflytelse, men har ellers oppnådd lite. Men støttekorpset har antatt, eller i alle fall håpet, at under det hele finnes en sikker strategi.

Men statsministeren har hatt sterke motspillere i eget parti, og i Parlamentet for øvrig. Og ikke bare det. Den politiske eliten i London har insistert på å følge helt andre spilleregler enn statsministeren selv. Hos rivaler i partiet har sunn konkurranse veket plassen for sabotasje. Og blant politikerne i Underhuset spiller man ikke poker, men bridge. Det har blitt slik bridgelag gjerne blir: mer preget av prat og sosialisering enn substans.

Frustrasjonen var stor over at Mays regjering trakk stigen opp etter seg i sin utforming av en brexit-strategi som burde være formbar. Så snart Parlamentet fikk kranglet seg til en rolle i prosessen, endret debatten karakter. Middels informerte politikere satte i gang sine egne utredninger og trakk i gang ulike ordskifter. Brexit ble et spørsmål om partitaktikk, individuelle overbevisninger og mer enn 600 forskjellige valgkretser. Så mye kunne diskuteres, så mange mulige modeller luftes – alt sammen langt borte fra de faktiske forhandlingene i Brussel.

May lot denne debatten løpe og har sett alliansen omring seg slå stadig flere sprekker. Med opposisjonen i Underhuset har dialogen vært knapp og brysk. I det konservative partiet har den EU-skeptiske fløyen hardnet til å bli et parti i partiet, ledet av den eksentriske og erkebritiske Jacob Rees-Mogg. Og i selve regjeringen sitter May nå med sin tredje brexit-minister og med sentrale statsråder som ønsker seg fundamentalt forskjellige utgangsdører fra EU.

Det bringer oss til denne ukens hendelser. For brexit-spillet er nå hverken poker eller bridge. Det er blitt en form for domino. Underhuset i London var gjennom tre heftige kvelder med debatt og avstemning. Den første kvelden – på tirsdag – ble Mays avtaleforslag med EU nedstemt med et flertall på 149. Forslaget var det samme som ble stemt ned 15. januar, tillagt noen vage garantier om den irske grensen. Den andre kvelden var en konsekvens av at Mays forslag falt. Nå stemte et flertall for å unngå en utmelding av EU uten skilsmisseavtale. Den tredje kvelden tok Underhuset resultatet av de to første til sin logiske konklusjon. Storbritannia står uten en avtale, men er fast bestemt på å unngå et kaotisk n o deal-scenario. Dermed stemte derfor et flertall på 211 for å be EU om å utsette utmeldingsdatoen.

Dersom tilstrekkelig mange parlamentsmedlemmer er villig til å klatre om bord i Mays skadeskutte fartøy, kan avtalen ennå reddes. I så fall vil regjeringens ønske overfor EU være en kort utsettelse ut juni for å få all nødvendig lovgivning på plass. Men hvis det ikke lar seg gjøre å få avtalen gjennom, ber britene om en lengre utsettelse, som EUs toppmøte torsdag 21. mars skal ta stilling til.

Domino er et ganske annet spill å forholde seg til enn poker og bridge. Idet brikkene begynner å falle, hjelper det lite å drive taktikkeri. Hele rekken går over ende, prosessen drives til mål uten at noen aktører lenger har noe de skulle ha sagt. Er Storbritannia der nå?

Ikke helt. Men alle som ønsker en kontrollert utgang fra EU, bør håpe at noen tar tak i den neste brikken som står og vipper. Hvis ikke et flertall i Parlamentet samles om en plan og får EUs godkjennelse til den, tipper brikken over, resten følger etter og Storbritannia er ute av EU 29. mars med et større brak enn noen hadde sett for seg.

Øivind Bratberg

Førstelektor ved Institutt for statsvitenskap, UiO, fast spaltist i Morgenbladet.