Stjer­nø i sik­te

Høyere utdannelse

Mange spør seg om vi har for mange høyskoler og universiteter i Norge. I dag har 19 studiesteder færre enn 1000 studenter. Driver disse forskning og utdannelse «på høyt internasjonalt nivå», slik de er pålagt å gjøre ifølge norsk lov? Svaret er altfor ofte «nei».

Det regjeringsnedsatte «Utvalget for høyere utdannelse» har fått i oppgave å se på blant annet hvordan man kan «sikre kvalitativt gode og robuste forskningsmiljøer», som det heter i utvalgets mandat. 22. januar legger utvalgets leder Steinar Stjernø frem forslag til ny organisering av høyere utdannelse.

Distriktshøyskolene ble opprettet for å møte distriktets behov for fagpersoner, spesielt innenfor utdanningen til førskolelærer, allmennlærer og sykepleier. Med høyskolereformen ble disse slått sammen, og det ble dannet statlige høyskoler med brede fagfelt, spredt fra Finnmark i nord til Agder i sør. Behovet for kunnskap over hele landet er ikke noe mindre enn før, men hensynet til god utdannelse av høy kvalitet er viktigere enn å beholde alle høyskolene og universitetene vi har i dag. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) må fortsatt ha myndighet til å avskilte institusjoner og utdanninger som ikke tilfredsstiller kvalitetskravene.

I dag aner vi tendenser til at flere av de minste høyskolene i distriktene har vansker med å fylle opp sine studieplasser og opprettholde et stabilt studiemiljø. Studentflukten til de større studiestedene er merkbar, og ett eksempel er førskolelærerstudier i Nord-Norge. Fem høyskoler tilbyr dette studiet, og mens Høyskolen i Tromsø og Høyskolen i Bodø i 2007 har rekordhøye søkertall og oppmøte, har de tre andre (Høyskolen i Nesna, Høyskolen i Finnmark og Samisk Høyskole) problemer. Sterkest slår dette ut hos Høyskolen i Finnmark (HIF), som kun har ti studenter i sitt førsteårskull. Det er fortsatt et stort behov for kvalifisert arbeidskraft, men man bør spørre seg om det finnes muligheter for å opprettholde studietilbudet på en måte som er mer hensiktsmessig enn i dag.

Den norske høyskolesektoren er svært forskningsorientert. Samtidig ser man en stadig større yrkesretting ved universitetene, noe som understreker hvordan forskjellene mellom de to institusjonstypene blir stadig mindre. Studentenes Landsforbund ønsker en klarere ansvarsdeling i universitets- og høyskolesektoren. Vi håper derfor at Stjernø-utvalget vil belønne høyskoler som satser på gode bachelorstudier, istedenfor å oppmuntre til ukritisk akademisering og streben etter master- og doktorgradsutdanninger. Slik kan vi sammen legge til rette for at høyskolene kan levere korte, profesjonsrettede utdanninger av internasjonal klasse til hele Norges befolkning.

Vi håper også at Stjernø-utvalget vil lytte til vårt innspill om å gi høyskolene og de nye universitetene et klarere mandat og finansiering til å drive forskning innen profesjoner som lærer- og sykepleierutdanningene. Den siste månedens skoledebatt bør ha demonstrert at det fortsatt er behov for forskning og håndfast kunnskap på feltet, og ingen ønsker vel å bli syk i et land der sykepleierne får sin utdannelse basert på den nest nyeste kunnskapen som finnes.

Høyskolene har korte tradisjoner og dårlige rammevilkår for forskning og fagutvikling. Høyskolesektoren mottok i 2005 litt under en milliard kroner årlig til FoU, mens universitetene fikk åtte milliarder. Likevel går rundt halvparten av norske studenter på høyskolene og de nye universitetene, og disse studentene har også krav på forskningsbasert undervisning.

Uansett hvor radikale Stjernø-utvalget tør være i sine forslag, må regjeringen være tøff nok til å ta grep for å løse de største strukturelle ressursproblemene i norsk høyere utdannelse. Ressursene må samles i større grad, og høyskolene og de nye universitetene må samtidig få flere forskningsmidler. Spredning av knappe forskningsressurser og underfinansiering av velferdsstatens viktigste profesjonsutdanninger er problemene forskningsminister Tora Aasland må gjøre noe med i 2008.

Olav Øye

Leder, Studentenes Landsforbund