Strindberg som pionér for performativ forskning

STRINDBERG

Det er ingen tvil om at August Strindberg var en okkult ekstremist, og Morgenbladets redaksjonssjef for kultur får godt frem dette i artikkelen Dagbøkenes dagbok. Det er likevel ingen grunn til å diskreditere en hel tradisjon av kulturprodusenter, som prøver å forene performativ forskning, åndelighet og kunst. I artikkelen fremstilles dette forsøket som en historisk kuriositet «rundt århundreskiftet». I virkeligheten har en slik allsidig forskningspraksis blomstret, ikke minst rundt vårt eget århundreskifte. I stedet for å fremstille Strindberg som en gal outsider kunne man derfor tolke ham som en pionér.

Et av premissene for denne forskningsmetodikken er, «at det åndelige og det materielle er to sider av samme sak». Men man forvrenger denne innsikten når man reduserer den til tulle-eksempelet om at «lukten av selleri» og «lukten av kjønnsdrift» er en og samme sak. For å gjøre det mer kompleks kunne man ha referert til en av de mest innflytelsesrike «åndsvitere» fra Strindbergs tid: Rudolf Steiner, som med sin okkulte, helhetslige tenkning har inspirert tverrfaglige forskere som Jens Bjørneboe, Kai Skagen og Peter Normann Waage.

Tesen om at alt i denne verden har en åndelig mening, blir spesielt vanskelig når man tematiserer den urettferdige lidelsen. Strindberg valgte å tilegge den en mening. Han er en fundamentalist, men det er likevel en sann kjerne i idéen hans. Jeg personlig var først i stand til å ta konstruktive steg ut av lidelsesfaser i livet mitt, når jeg klarte å se meningen med smerten.

Også med henblikk på «eksperimentell teologi» er Strindberg snarere en forløper enn et rart historisk unntak. At vitenskap og religion ikke trenger å motsi hverandre, er i dag ved å bli akseptert, ikke kun i fysikken. Etter en lang filosofisk karriere tør for eksempel Bruno Latour tilstå at han er praktiserende katolikk. Dette gjør han i en tid, som han kritiserer for fortsatt å fetisjere faktaer («faktisjer»), mens såkalte religiøse fetisjer ofte har vist seg å være eksistensielle faktaer.

Som mange av vår egen tids kulturprodusenter «äckler» Strindberg seg for «Skönnlitteraturen». Kanskje ville den tidligere studenten fra Uppsala Universitet heller «skrive vitenskap» fordi han faktisk var en vitenskapsmann. Om enn en som var grenseoverskridende og ofte tok feil. Dette kunne han muligens ha levd med, for det er tross alt kjennetegnende for de fleste vitenskapelige pionérer. Det som er mer deprimerende, er at forsøk på å formulere vitenskapelige sannheter tolkes som en kuriositet.

Når man på denne måten ser sammenhengen mellom eksperiment og forskning, fremstår det ikke som en tilfeldighet at den performative vendingen i akademia og sulten etter virkeligheten i kunsten er fenomener som fremtrådte samtidig. Resultatet er i beste tilfelle vår tids utvidete performative forskning, der kunsten, vitenskapen og religionen stiller sine samlede erkjennelsesressurser til rådighet. Strindberg er en forløper her. Morgenbladet, som selv har ansatt en svensk, buddhistisk kunstkritiker med en performativ forskningspraksis, bør være den første avisen som forstår dette.

Julian Blaue
Litteraturviter og performanceartist