Svar til Hernes

Gudmund Hernes er en begavet retoriker. Selv når han egentlig ikke har argumentert for eller mot noe som helst, føler man seg stilt til veggs. I sitt innlegg i Morgenbladet 12. mars hevder han at vi har oversett noen åpenbare fakta i vårt resonnement. Hernes kan nemlig fortelle at selv om genene ikke har forandret seg de siste 100 årene, har vi likevel opplevd enorme endringer i alt fra alder (vi lever lengre enn før), høyde (vi blir høyere enn før) og helseproblemer (diabetes har blitt vanligere) til idrettsprestasjoner (vi går fortere på skøyter enn før). Vi kan føye til denne rekken at også IQ-nivået er høyere enn før. Et bedre miljø får med andre ord fram vårt «genetiske potensial».

Disse moteksemplene strider imidlertid ikke mot den forklaringen vi ga på det meritokratiske paradoks i Hjernevask. Snarere er de eksempler på den samme prosessen: Når man endrer miljøet for en befolkning, kan også det genetiske uttrykket endre seg. Gjør man miljøet likere for alle, er poenget at genetikken vil forklare mer av forskjellene mellom folk, enten det gjelder høyde eller utdanning. Dette er ingen tese, men ren logikk. Dersom man undersøker høyden til en kohort med eneggede og toeggede tvillinger i dag (der alle er født på 1960-tallet) og sammenlikner korrelasjonene mellom dem, vil man også finne en arvbarhet på cirka 85-90 prosent. Hadde man gjort den samme studien for hundre år siden hadde man funnet en langt lavere arvbarhet (la oss tippe på 50 prosent), ganske enkelt fordi miljøvariasjonen (kosthold) var større og den relative effekten av gener derfor mindre. Den samme tendensen finner man altså når det gjelder utdanning i studier av tvillinger født før og etter krigen i Norge. Slike funn burde egentlig feires av enhver sosialdemokrat. De viser at Gerhardsen har lykkes.

Det meritokratiske paradoks og Hernes’ eksempler er i all hovedsak to sider av samme sak. Man blir derfor litt i stuss om Hernes egentlig bare vil demonstrere at han har forstått poenget, eller om han i virkeligheten har misforstått. At han forveksler atferdsgenetikk med evolusjonsforskning, kan tyde på at det siste er tilfellet. Dette er to ulike disipliner med forskjellig fokus og metode. Likeledes avslørte sosiolog Willy Pedersen i sin kronikk «Et gen for røyking?» i Dagbladet 12. mars at heller ikke han helt har forstått hva som ligger i arvbarhetsbegrepet.

For en atferdsgenetiker, eller biolog, for den saks skyld, er det vanskelig å forstå biologien uten å forholde seg til miljøet. På samme måte bør man spørre seg om en sosiolog egentlig kan forstå samfunnet uten å ha grunnleggende kunnskap om biologi og genetikk. Det kan virke som om Hernes selv ikke finner spørsmålet relevant. Derimot stiller han et annet og viktig spørsmål som vi innrømmer å ha hoppet bukk over: Hva så? Da vi spurte atferdsgenetikeren Robert Plomin om det samme, svarte han følgende:

«Genenes innflytelse på utdanning behøver ikke nødvendigvis ha noen konsekvenser. Det betyr ikke at man må gjøre det ene eller det andre. Selv mener jeg det vil være lurt å forsøke å få alle elever opp på et slags minimumsnivå av ferdigheter slik man for eksempel gjør i Finland, men det mener jeg uavhengig av om det er arv eller miljø som betyr mest for elevenes prestasjoner. Skolepolitikk handler om verdier, det gjør ikke vitenskapen. Likevel mener jeg politikere bør forholde seg til forskning, rett og slett fordi den kan gi en pekepinn om hva man kan gjøre eller ikke bør gjøre for å nå de målene man har satt seg. Når det kommer til genetiske funn, er det dessverre slik at mange politikere og pedagoger stikker hodet i sanden, fordi de ikke liker det de hører. Det er neppe særlig lurt.»

Gudmund Hernes er et godt eksempel. I sin faste spalte i Morgenbladet 3. juli 2009 skriver han oppglødd om psykologen Richard Nisbett og hans bok Intelligence and how to get it: Why schools and cultures count. Boken er et eneste langt argument for at intelligens først og fremst er noe som formes av miljøet. For reformpolitikeren Hernes er selvfølgelig dette et hyggelig budskap, men det blir ikke riktig av den grunn. I fagmiljøet anses boken også for å ha mer med politikk enn vitenskap å gjøre. Selv om den har mange gode poenger er bevisførselen utpreget anekdotisk, og ser i stor grad bort fra funnene innen atferdsgenetikken, som peker i en helt annen retning.

Når Hernes lar seg begeistre av Richard Nisbett, mens han møter Robert Plomin, en av verdens ledende atferdsgenetikere, med et spøkefullt skuldertrekk, kan man lure på om Hernes velger seg kunnskap på bakgrunn av sin ideologiske overbevisning. Hva slags konsekvenser dette kan få, eller har fått, er usikkert, men det gir grunn til bekymring. Uansett hva slags politikk man ønsker seg for den norske skolen, bør man ønske all relevant kunnskap velkommen. Sosiologisk forskning er åpenbart en viktig kunnskapsleverandør, men har som oftest ingen metode som kan skille mellom arv og miljø. Svært mange sosiologiske funn som tolkes som årsakssammenhenger kan derfor tenkes å være spuriøse effekter.

Atferdsgenetikken kan i denne sammenheng bidra med genkontrollert data, og på den måten gi oss en mer nyansert forståelse av de prosessene som fører til utdanningsforskjeller i Norge i dag. Det kan umulig være til skade verken for politikere, samfunnsforskere eller elever.

Ole-Martin Ihle

Harald Eia

Researcher og programleder i NRKs Hjernevask