Tomt prat

Positivisme

Raino Malnes og Nils Roll-Hansen har de siste ukene hatt tre artikler på trykk, enhver og en sammen. Disse er oppklarende, men er også noe uklare hva angår koblingen mellom postmodernisme og logisk positivisme. 23. februar skriver Raino Malnes i Morgenbladet: "[]utsagn om noe som ikke kan la seg observere, er tomt prat. Dette er logisk positivisme – en filosofisk teori som ble til i 1920-årene.[] Den logiske positivismen er derimot en forløper til det postmodernistiske synet at virkeligheten er en språklig konstruksjon." Malnes og Roll-Hansen advarer begge mot "postmodernismen" i sitt felles innlegg 2. mars.

Hvilke teoretikere er det her Malnes refererer til som den logiske positivismens arvtakere? Det er mye til felles mellom den logiske positivisten Carnap og Thomas Kuhn. Nelson Goodmans konstruktivistiske filosofi utviklet seg fra Russel og Carnap. Goodman samarbeidet tett med logikeren Quine. Disse er alle opptatt av hvordan vitenskap og språk henger sammen, og nominalisten Goodman skrev boken Ways of worldmaking. Disse tenkerne er alle gangbar mynt ved institutt for filosofi i Oslo, og blir sjelden omtalt som postmodernistiske. Et annet fellestrekk er at ingen av dem er særlig opptatt av den sosiale interaksjonen.

På den annen side: Tenkere som er opptatt av hvordan den sosiale interaksjonen former vår verden, og ofte blir omtalt som postmodernistiske, som Latour og Foucault, vil ikke hevde, som de logiske positivister, at utsagn om noe som ikke kan la seg observere er tomt prat. Tvert om! Foucault er opptatt av at diskurser er med på å etablere det de omhandler. Latour understreker at sosiale konstruksjoner er like virkelige som andre konstruksjoner (et hus). Det skal mer til utover å være en bit metall preget av et mønster for å være en mynt. At penger er en sosial konstruksjon, opprettholdt av sosiale konvensjoner og institusjoner er vel ikke særlig kontroversielt. Å hevde at penger derfor ikke er virkelig er ganske fjernt.

I en artikkel i Morgenbladet 2. mars bruker Roll-Hansen nettopp Kuhn og Quine, og i tillegg Feyerabend (som også var tilhenger av Carnap i yngre år), for å vise at både Elster og hans kritikere har en upassende oppfatning av naturvitenskapelig metode. Men det forblir noe uklart hva Roll-Hansen selv mener om Kuhn, Quine og Feyerabends relativiserende positivisme-kritikk.

Det er mindre enn ett år siden Roll-Hansen oppbrakt avviste Feyerabend som fullstendig uansvarlig under et vitenskapsseminar ved Universitetet i Oslo. Grunnen var at Feyerabend kritiserte andre, men ikke selv etablerte et avklart ståsted. En kritikk som kan synes å slå tilbake på Roll-Hansen.

Malnes og Roll-Hansen nevner i sin felles artikkel 2. mars John Rawls' "a theory of justice" i positive ordelag. Det er i den anledning interessant å lese hvordan vitenskapsfilosofen Ian Hacking peker på, i sin bok A social construction of what, hvordan det innenfor etikken, fra Kant til Rawls og Foucault, har vært insistert på at moralens påbud er konstruert av oss selv, som moralske agenter, og at bare de påbud vi selv konstruerer er i overensstemmelse med den friheten vi krever som moralske agenter.

Poenget er at det er mange måter å konstruere, mange former for konstruksjon, og det er lett å gå seg vill. Det er det som synes å ha skjedd med Malnes og Roll-Hansen. Å samle alle terreng man ikke behersker under betegnelsen “postmodernisme” gjør det ikke lettere å bevege seg i dem.

Bjørn Yngve Tollefsen

Kandidat i filosofi ved København Universitet