Useriøs kanon

BREDSIDE

Juryen, som består av Tom Remlov, Kai Johnsen, Siri Senje, Ivo de Figueiredo og Ane Farsethås, finner ingen verdige tekster mellom Bjørneboes Fugleelskerne i 1966 og Jon Fosses debut i 1996, en av de mest spennende periodene i norsk teaterhistorie. 70-tallet fornyet det politiske teatret, og 80-tallet brakte den nye, intermediale scenekunsten til Norge gjennom teaterfestivalene og nye scener.

På denne tida var det bare Løveid «som holdt på», skriver Kai Johnsen, og han har rett. Løveid var den eneste dramatikeren som innarbeidet de nye virkemidlene i det litterære dramaet og bygde bro mellom institusjonsteatret og den nye scenekunsten. Løveids betydning for norsk teater og dramatikk er godt dokumentert, og det er faglig useriøst å overse dette.

Foruten litterær og scenisk kvalitet har juryen lagt vekt på skuespillenes «varige betydning». Tom Remlov hevder at Løveids dramatiske produksjon nesten utelukkende er «en serie urframføringer».

Dette er for det første usant. For det andre har ikke Løveid hatt den samme drahjelpen som Jon Fosse fra teaterfolk som har introdusert ham for utenlandske regissører.

For det tredje er Løveids skuespill krevende å oversette og iscenesette på grunn av deres billedlige scenespråk og bruk av kulturelle referanser. Norge har kanskje ikke regissører som matcher Løveids skuespill.

Like fullt er så godt som alle Løveids skuespill blitt satt opp mer enn én gang, også utenlands, og i 2014 skal Visning settes opp både ved Nationaltheatret og i Kina.

Juryens begrunnelser avslører at de forveksler skuespillets varige betydning med teatersuksess. Jon Fosse har vært oppført «over tusen ganger», Oskar Braatens skuespill var «store scenesuksesser». Nils Kjærs Det lykkelige valg har «beholdt en bemerkelsesverdig popularitet», og Hans Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter «har vært jevnlig satt opp på norske scener i hundre år». Til og med Vesaas har de klistret til suksesskriteriet.

Juryen anvender også en rekke honnørord som henger sam­men med suksess: humor, spenning, underholdningsverdi, enkelhet, tidløshet og nyanserik dialog. Det er tydelig hva slags teatersyn disse kriteriene representerer.

Remlov synes det er vanskelig med stykker han må forestille seg verdien av. I klartekst betyr det at han har vanskelig for å se at noe som ikke har hatt suksess på teatret kan ha verdi. Det er imidlertid en sjeldenhet at betydelig kunst har umiddelbar publikumsappell.

I norsk teaterhistorie hylles teatersjefer og regissører som Agnes Mowinckel og Hans Jacob Nilsen, som satte opp betydelige skuespill der publikum uteble og teatrene nærmet seg konkurs.

Noen slike oppsetninger skaper teaterhistorie, og Obstfelder, Grieg og Bjørneboe er eksempler på at virkningen av et skuespill kan være betydelig selv om det ikke har kommersiell suksess, fordi forfatteren har skapt noe som utfordrer oss og bidrar til å utvikle litteraturen, kulturen og scenekunsten.

Skuespillene skal ifølge juryen fungere i dag, og heller ikke her innfrir Løveid, mens reaksjonære komedier og bruksdramatikk som Rationelt fjøsstell og Det lykkelige valg fremstilles som dagsaktuelle og «friske».

De fleste honnørordene juryen bruker, kan for øvrig også brukes om Løveid. Bjørneboe er «radikal i form og innhold», og «den mest internasjonale og nytenkende dramatikeren i sin generasjon». Han brøt med virkelighetsillusjonen, og berømmes for sin politiske, men også lekne og underholdende form, med bruk av sang og humor. Alt dette kunne de like gjerne sagt om Løveid.

Når juryen omtaler Jon Fosses kvalitet, pynter de ham regelrett med lånte fjær. For det første var det som nevnt ikke Fosse, men Løveid som «bygget en bro mellom den klassiske ‘tekstdramatikken’ og det visuelle og konseptuelle teateruttrykket». For det andre er det visuelle, med respekt å melde, ikke Fosses mest framtredende eller sterke side. Derimot karakteriserer det Løveids dramaturgi.

Juryen omtaler Arne Lygre som en «formbevisst teaterdikter med både tidskritiske og personlig utfordrende historier». Det samme kunne de ha sagt om Løveid, men Remlov mener at skuespillene hennes oftere blir «god form enn fullverdige verk».

Dette er latterlig, for er det noen som skriver tidløs, eksistensiell dramatikk som fullverdige verk, er det Løveid, men hun kommer ikke til teatret med ferdige tekster. Hun utvikler skuespillene sammen med regissører, kunstnere og skuespillere. Derfor er de en helhetlig teatral form, ikke dialoger som kan fremføres stående rett opp og ned på en scene. At samtidsteatret dyrker denne formen, er litt trist.

Det er ikke grenser for teatrets beundring for Fosses enkelhet, pauser, taushet og gjentagelser, og hans (og nå også Lygres) glidninger mellom ulike personer og tidsplan og kretsing om døden. I høystemt toneleie roses Fosses språk som «manende, repetitivt og renskåret», og «det talte og det tause var gjensidig avhengige størrelser».

Juryen roser også Lygres «glidende overganger mellom fire suksessivt følgende separate tidsdimensjoner/episoder», og «mannens passasje inn i døden», som like gjerne kunne vært sagt om Fosse.

Fosses skuespill innordner seg i et høykulturelt paradigme der ord er hevet over bilder, ånd over kropp og seksualitet, taushet over tale, fravær over nærvær, og død over liv. Paradigmets motsetninger illustrerer forskjellene mellom Fosses og Løveids dramatikk.

Dessuten verdsettes Fosses og Lygres dialoger trolig for en psykologisk realisme som Løveids karakterer overskrider med sine ekspressive og allegoriske ord og handlinger. I den ekspresjonistiske tradisjonen ses alt ut fra hovedpersonens situasjon.

Derfor er hovedpersonen også den mest utviklede og interessante figuren. Hos Løveid er hun vanligvis en kvinne, eventuelt et barn eller en homoseksuell mann, og menn ses primært som seksuelle fascinasjonsobjekter for kvinnen. Dette er nok provoserende for en jury som, bundet av konvensjoner, ikke kan lese kjønnsoverskridende.

Eksemplene viser at denne dramakanonen ikke handler så mye om litterær og scenisk kvalitet som om suksess, konvensjoner, estetisk smak og kjønn, som ikke har vært problematisert.

Utvalget viser at suksess ikke er et godt kvalitetskriterium. De honnørordene som juryen begrunner utvalget med, kan like gjerne brukes om Løveid, men juryen har ikke hatt blikk for Løveids betydning for utviklingen av teater som en heterogen, visuell kunstart, eller hennes utfordring av verdihierarkier.

Viktig dramatikk blir ikke nødvendigvis noen suksess, men utfordrer oss estetisk, emosjonelt, sosialt og eksistensielt – også som kjønn.

Wenche Larsen

Arbeider med doktorgrad
om Cecilie Løveid

Bredside er et nytt format for utspill, meninger og kulturdebatt.