Varsling er fremdeles et umodent verktøy, skriver Åshild Mathisen.

I fjor høst ble begrepene «varslingsinstitutt» og «varslerstatus» for alvor kjent, da skandaler på løpende bånd rammet både venstre- og høyresiden i norsk politikk. I kjølvannet av metoo ble partiorganisasjonene hardt prøvd da det kom varsler mot toppolitikere som Kristian Tonning Riise, Ulf Leirstein og Trond Giske.

Hvordan ble varselet tatt imot, hvordan ble varsleren – og den omvarslede ivaretatt, hvilke prosesser ble satt i gang, og var de habile? Skråsikkerheten på at rutiner var på plass, ble erstattet av forvirring og nye anklager. Sakene viste at selv om vi alle har intensjoner om at varslere skal ivaretas og behandlingen skal være forsvarlig, er dette et felt som er både komplisert og krevende – der det er lett å gjøre feil. Mangelen på profesjonell oppfølging kan få fatale konsekvenser, både for den som varsler, den omvarslede – og andre berørte.

Det er nærmest uunngåelig at det feiles når et varsel kommer inn i en virksomhet som hverken har erfaring med, eller godt forankrede systemer for å håndtere slike saker. Med et formelt varsel innføres nye spilleregler over natten. Advokater trer inn, informasjon blir taushetsbelagt, samtaleklimaet endres og arbeidshverdagen preges. Det oppstår helt nye krav til organisasjonen og kompetansen internt når konflikter skal løses på denne måten.

Jeg opplevde det selv, da det uten min viten ble varslet om min situasjon som sjefredaktør i Vårt Land. Varselet ble umiddelbart sendt videre til den det ble varslet om, i strid med kravet om konfidensiell behandling. En brennbar situasjon ble med ett som frosset til is. Selv ante jeg ikke hvordan jeg skulle agere, og i ettertid tenker jeg at det var det ingen andre som visste heller.

Når jeg følger utviklingen av sakskomplekset rundt Inga Marte Thorkildsen, innser jeg at jeg kanskje ikke har lært så mye av min egen opplevelse. For varsling er fremdeles et umodent verktøy innenfor demokratiet og rettsstaten vår. Det vil alltid eksistere en risiko for misbruk av den sikkerhetsmekanismen varslingsinstituttet skal være. Og det vil alltid eksistere en risiko for gjengjeldelse mot varsleren.

Jeg kjenner på en lettere kynisme over at det ofte er langt fra våre idealer om å si ifra om urett og maktmisbruk, til rettferdig behandling og et godt utfall. Men det jeg kommer tilbake til, er at disse idealene er nødvendige. Vi har som samfunn ønsket oss et styrket varslervern i norsk arbeidsliv fordi kritikkverdige forhold ikke kommer til overflaten uten at enkeltpersoner internt bringer dem frem i lyset. «Varsling er en verdi, ikke et problem», var konklusjonen fra utvalget som leverte den offentlige utredningen « Varsling – verdier og vern» i mars i år. Bakgrunnen er regjeringens ønske om å styrke varslervernet i norsk arbeidsliv.

Nå settes varslerinstituttet virkelig på prøve, ved at et varsel har kommet inn mot en folkevalgt, fra den folkevalgtes eget byråkrati. Dynamikken blir enda mer intens av at saken nærmest er til full behandling i mediene. Hva er maktmisbruk og hva er maktspill? Helt i tråd med mediedramaturgien er det først den omvarsledes omdømme som settes på prøve – før det i neste omgang oppstår tvil om varslerens motiver. Deretter faller de fleste av fordi kompleksiteten er så stor. For et varsel er ofte siste utvei i en fastlåst og umulig situasjon. Når bakteppet først rulles opp, er detaljene og beskyldningene så mange at de fleste gir opp å forstå.

Varselet mot Thorkildsen har under enhver omstendighet eksponert en total kollaps i styringsdialogen mellom politisk ledelse og etat. Nå som saken er offentlig, har det eskalert til det som omtales som «full krig» mellom politisk ledelse og administrasjon. Skolebyråden har nå pådratt seg et nytt varsel fordi hun har kommentert varselet og pekt på at samarbeidet med Utdanningsetaten har vært krevende. Begge parter er nå under et enormt press og agerer med det de har for å forsvare seg.

Det som var et sammenbrudd i kommunikasjonen mellom etat og byråd, har nå eskalert til full PR-krig. For det som står på spill er noe langt mer enn de involverte enkeltpersonene. Dette handler om hvordan samspillet og styringsdialogen mellom politisk ledelse og etat fungerer – og til syvende og sist om hvilken side som vinner den politiske historiefortellingen rundt Oslo-skolen. Venstresiden hevder at varselet er en mobilisering fra byråkrater som ikke vil rette seg etter politisk ledelse sitt ønske om endring. De mener dette har oppstått fordi de bryter med høyresidens konservatisme der byråkratene fikk styre som de ville.

I politiske miljøer oppleves det som et mektig våpen har sett dagens lys, og det skaper engstelse. Og kanskje har politikk blitt juss i dette tilfellet, i den forstand at man kan ha tillatt seg en for lav terskel for å varsle i en sak som ligger innenfor det politiske handlingsrommet. Men spørsmålet vi må stille, er hvordan vi forholder oss til risikoen for at varselet faktisk er reelt: at en byråd trakasserer og mistenkeliggjør ansatte som gir faglig motbør.

Politikere på venstresiden som frykter vi har fått et demokratisk problem når byråkrater kan varsle på politisk ledelse, erkjenner i samme åndedrag at varslene mot Trond Giske kom lenge etter at han hadde vært kulturminister. Med det nye, styrkede varslervernet ville noen kanskje turt å varsle på en sittende statsråd?

Våre politikere har gitt varslere anerkjennelse og legitimitet, samtidig som varslingsinstituttet er blitt mer kjent. Derfor vil vi trolig også se flere varslingssaker fremover. Varslingsinstituttet kan sette juridiske grenser for politikk – for hvorvidt handlinger og adferd er innenfor eller utenfor rammene for politisk maktutøvelse. Politikere av enhver politisk farge må derfor være forberedt på varsling som en del av det politiske spillet.

Varsling kan være en sikkerhetsmekanisme og fungere korrigerende. Samtidig: Å beherske denne mekanismen, å bruke den aktivt, kan faktisk oppleves som en måte å ta definisjonsmakt over hva som er rett og galt. Nettopp i en sak der konfliktnivået er skyhøyt, og de politiske og faglige frontene steile, bør man likevel trekke pusten. Uten å skjele til varslerens motiver eller oppfatninger om mulig misbruk av varslingsinstituttet, må de klore seg fast i en ryddig behandling.

Vi tenker ofte at den som trenger vern, er en person uten ressurser eller makt. Men varslingsvernet kan være like viktig når det er ressurssterke mennesker som varsler. Mennesker som kan anklages for å ha sterke faglige, politiske eller karrieremessige motiver. Thorkildsen-saken vil skape presedens for mange kommende saker. Den vil sende signaler om hva fremtidige varslere kan vente seg dersom de tør å varsle i saker som utfordrer maktpersoner og sterke politiske interesser.

Det er prosessen, behandlingen av varselet, som – hvis den gjennomføres på forsvarlig vis – skal munne ut i konklusjoner om hvorvidt påstandene i varslet har vært legitime og korrekte. Da vil det komme frem om dette handler om et byråkrati som ikke vil rette seg etter politiske føringer – eller om grensene for politisk utøvelse er overtrådt. Kanskje vil det vise seg at begge deler er tilfellet.

Åshild Mathisen

Tidligere sjefredaktør i Vårt land.