Velferd utenfor velferdsstaten

Jeg er nyliberalist, reaksjonær, konservativ og i bunn og grunn like sosialdemokratisk som alle andre, skal man bedømme etter reaksjonene på mitt essay "Svakhetens moral" (24. juni). Felles for alle kritikerne er at de bruker begrepene som skjellsord.

Dyktige Audun Lysbakken opptrer i rollen som politisk papegøye (8. juli), og lirer av seg besvergelser om nyliberalisme og umoral. Det beviser lite annet enn at mannen ikke har tenkt en eneste ny tanke siden han og hans marxistiske venner foretok den revolusjonære venstrevrien til Sosialistisk Ungdom i 2000. At den nye tanken den gangen var drøvtygget, gammeldags marxisme, gjør vel heller ikke bragden spesielt mye mer imponerende.

Bakteppet for mitt essay var følgende: Siden etterkrigstiden har offentlig sektor vokst enormt, både i antall sysselsatte, antall klienter, skatte- og avgiftsnivå og andel av BNP. De siste få årene har det private forbruket vokst marginalt mer enn det offentlige forbruket. Det er nærmest unikt i norsk målestokk, og var sist en politisk målsetting da den konservative hedersmannen Jan P. Syse satt i statsministerstolen. Så ble han da også offer for det merkelige paradokset som rammer høyrepolitikere i Norge: Man er nyliberalistisk raserer av velferdsstaten så lenge man sitter ved makten, men blir opphøyd til verdikonservativ hedersmann i det øyeblikket man trekker seg tilbake. Nok om det. Utgiftsøkningene i dag er annerledes enn under oljebonanzaen på 70-tallet. De kommer ikke først og fremst av nye, velmenende velferdsprosjekter fra venstresiden, men av automatiske økninger som følge av rettighetsfestede goder. Staten betaler i dag ut mer i trygd til mennesker i arbeidsfør alder enn til pensjonister. Det er en utfordring, både for undertegnede, Karin Yrvin/Jon Evang fra Ap og Audun Lysbakken fra SV. Det politiske handlingsrommet spises opp, og de folkevalgte står igjen som systemforvaltere uten reell mulighet til å styre.

Ingen som besøker en vernet bedrift kan unngå å bli slått av arbeidsgleden til dem som jobber der. Hvorfor er det slik? De går på luselønn som betales av kommunen over offentlige budsjetter, og alle kunne fått midler til livets opphold uten innsats. Dagene kunne blitt brukt på triveligere gjøremål enn denne begredelige jobbingen.

Gleden munner i selvrespekten som arbeid skaper.

Skissen av “svakhetens moral” har selvfølgelig den svakhet (om ikke moral) at den inviterer til platte sammenligninger med Nietzsche, selv om poenget er det stikk motsatte. Mens filosofen bak “overmennesket” hevdet at moralen og verdiene var døde, sier jeg tvert imot at vi er avhengige av noen felles verdier og konsepter, også i et rikt velferdssamfunn. Denne samfunnsmoralen finner vi elementer av i både kristen- og arbeiderbevegelsen. “Gjør din plikt. Krev din rett” er ikke et slagord funnet opp av nyliberalister.

Samfunnsmoralen knytter seg til tanker om rettigheter og plikter, frihet og ansvar. Den setter opp arbeid og uavhengighet som idealer, samtidig som den fremhever det sosiale ansvaret for dem som faller utenfor. Kjernen ligger i en tanke om å yte før man krever, og at balansen mellom de to må være til stede for at samfunnet skal være bærekraftig. Den moderne sosialismen, etter at sosialdemokratiet sluttet med sitt forsøk på å bygge et samfunn utenfor samfunnet og heller erobret staten, ser med skepsis på en slik samfunnsmoral fordi den ikke er tuftet på politiske vedtak eller reguleringer, men på folks sunne fornuft og naturlige tilbøyelighet til å ville klare seg selv.

Så det viktige politiske spørsmålet: Er det slik at institusjonene i samfunnet er noe mer enn ansiktsløse forvaltere av regelverk? Er de også verdiformidlere? Bidrar de til å bygge opp eller ned holdninger og verdier i samfunnet? Hvis man svarer ja på dette spørsmålet er det ikke likegyldig hvilke ideer og verdier som ligger åpent eller skjult i velferdssystemene våre. Da kan ikke et politisk rop om “mer penger” være den riktige enden å starte i.

Også sosialistene må snart begynne å innse paradokset i at verdens rikeste land – på tross av økende offentlig og privat rikdom – i det lange løp får flere som ikke klarer seg selv, og flere som er avhengige av det offentlige. Regjeringens politikk for økt sysselsetting og rekordhøy vekst, bøter på problemet, men løser det ikke. Det er ikke slik at alle som trenger hjelp misbruker systemet, men det kan bety at systemet er med på å rive ned viktige verdier som uavhengighet og selvhjulpenhet. Det å ikke ligge andre til byrde forsvinner som ideal. Utenforskap og fattigdom kan også være strukturelt betinget, men det er langt fra den erkjennelsen, til å hevde at ingen sosiale problemer i Norge skyldes adferd og gale valg. Da blir også en av de viktigste oppgavene til sosialsystemet å stille krav, endre adferd og hjelpe folk tilbake til selvhjulpenhet. Å stille krav er å bry seg. Er det virkelig mye å be om at friske, voksne mennesker først og fremst burde klare seg selv?

Slike problemstillinger er fraværende i den norske debatten, og innleggene til Lysbakken og Yrvin/Evang forklarer hvorfor. De drukner enten i retorikk, eller ender med å forsvare status quo. Sistnevntes innlegg viser med all tydelighet hvor fastfrosset og systemtro dagens Ap er blitt. Kontrasten til de, om enn spede, forsøkene på nytenkning under Stoltenberg i 2000, er slående.

Kjernen i et godt velferdssamfunn er ikke hvor mange som trenger offentlig støtte, men hvor mange som klarer seg uten. Om det er reaksjonært må den motsatte tanken – at enhver økning i antallet som trenger offentlig hjelp betyr økt velferd – være progressiv.

Man må være sosialist på ytterste venstre fløy, eller bedriftsøkonom langt til høyre, for å ha en så dogmatisk innstilling til markedet og staten som Audun Lysbakken. "Det er middelklassen Isaksen vil overlate til markedet", skriver han, og avslører at marxistene har byttet taktikk. Mens de før var opptatt av å sprenge familien og kolonisere det sivile samfunn, har de nå gått over til å ignorere det totalt. Det er en kjerne i moderne sosialistisk argumentasjon at alt som ikke er offentlig per definisjon må ligge under markedets kalde logikk, hvor kun kroner og øre teller. I sosialistenes retorikk blir også friskoler som drives av idealistiske foreldre "markedstilpasning". Valgfrihet i omsorgstilbudene blir "privatisering". Og skattefradrag til frivillige organisasjoner blir "en svekkelse av fellesskapet".

Utgangspunktet deres er enkelt: Bare staten skaper velferd. Som om den halvparten norske familier selv får råde over av inntekten kun går til smålig egoisme, mens hver krone som staten tar inn i skatt er varm og god. En slik innfallsvinkel mister poenget fullstendig. Staten har en viktig oppgave som garantist for at ingen mangler utdanning eller sykehus på grunn av manglende inntekt, men staten og det offentlige verken kan eller bør forsøke å skape og styre all velferd. Like viktig som de offentlige ordningene rundt oss, er sikkerhetsnettet som skapes av familie, venner, nærmiljø og en trygg privatøkonomi. I møtet med det sivile samfunn blir sosialistisk politikk oftere en forbannelse enn en velsignelse.

"Endelig er jeg en skattebetaler", fortalte Dan Roger Svingen til Dagsavisen i 2001. Den tidligere narkomane fortsatte: "Følelsen av å tjene egne penger var ubeskrivelig. Ingen kunne lenger kalle meg en jævla sosialklient". Jeg tar ham ikke til inntekt for mitt syn, men for meg representerer han dette: Enhver politikk som ikke har arbeid og uavhengighet som mål reduserer verdien av både menneskene og systemet.